Bokelskere.no

Jeg valgte å bruke to-tre timer av søndagen på å gjense filmen Hamsun av Jan Troell som gikk på NRK2. I kjølvannet av denne ble jeg nysgjerrig på hva Wikipedia har å si om vår dikterhøvding. Den norske er fyldig og saklig. Den engelske . . . synes meg veldig mangelfull. Noen med kompetanse på feltet burde redigere og utvide informasjonen som ligger der. Selv om Hamsun forlengst er død, er ikke hans bøker dét.

Det vesentlige ved Sult – ifølge artikkelen – er at den "have been an inspiration for Franz Kafka's classic short story, A Hunger Artist". Dette er mer eller mindre det eneste som nevnes om denne romanen, at den har inspirert én novelle av Kafka; (dette er feil ord men) det 'antydes' at Sult ikke har kvaliteter i seg selv.

Hans møte med Hitler blir brukt som argument for at Hamsun var nazist, skjønt det ikke nevnes noe om hva som ble sagt mellom dem. En tredjedel av innledningen i artikkelen handler om hans forhold til Nazityskland; og forøvrig er den største bolken av informasjon å finne under underoverskriften "Political sympathies". Er ikke litteraturen hans viktigere? Og var han nazist? Om det ikke er mulig å svare ja eller nei burde det ihvertfall fremmes en usikkerhet.

Så har vi jo også denne formuleringen: "After the war, due to a finding that Hamsun was in mental decline, [...]". Han var da ikke det. Kunne han da ha skrevet På gjengrodde stier? Og var ikke hans forsvar/forklaring i rettsalen for sindig til å tilhøre en med "svekkede sjelsevner"? osv.

Det korte som er skrevet om hans "legacy" burde særlig utredes. I Wikipedia-artikkelen om 'modernist literature' er det oppgitt en liste over 'modernist authors', hvor Knut Hamsun er det første av 40 navn som nevnes, Knut Hamsun "whose novel Hunger might be a worthy consideration for the first modernist novel". Hvilke flere forfattere som har funnet inspirasjon hos ham enn de få som nevnes i artikkelen om ham burde også taes med. Var det ikke Steinbeck eller Hemingway som sa noe slikt som at "I learned to write by reading Hamsun"?

Kanskje et alternativ er å oversette den norske artikkelen til engelsk, med mindre det er noe opphavsrett som hindrer dette. Nåvel, noe burde ihvertfall gjøres, noen burde tenne kunnskapen og sannhetens baune etc.

Det er vanskelig som menneske å ikke kjenne seg igjen i den godeste Nagel. De følelser som strømmer gjennom ham har vel bruset i oss alle ved ett eller annet punkt av våre liv. Ah, jeg skatter ham høyt . . .

Det er neppe mangel på eventyrlyst som har skylden, kanskje er det snobberi, nei, hvem vet, men jeg kjøper ikke en bok - hverken til meg selv eller til noen andre - hvis jeg ikke har hørt om boka eller forfatteren tidligere. Heldigvis har jeg en hukommelse som ikke gjør dette trekket til en svakhet. Hva mer har jeg en tendens til å sky bøker hvis jeg får dem anbefalt. Vet ikke helt hvorfor. Kanskje det bare er et tåpelig prinsipp om frihet, men det er slikt man - eller i det minste jeg - har en tendens til å henge meg opp i. Og hva mer holder jeg meg unna ethvert omslag som ser billig ut, billig både i betydningen 'ikke koste mye' og 'løsaktig/tarvelig'. Et eksempel på dette siste er jo nesten alt av nyere norsk krim, hva nå grunnen til det måtte være. Akk, jeg har for dyr smak. Hva skal det bli av meg?

Falstaff er herlig! Har du forresten sett Orson Welles' film om ham? Hvis ikke må jeg nesten tvinge deg til dét. Den heter Chimes at Midnight (eller bare Falstaff) og følger vår feite ridder gjennom Henry IV (både første og andre del), Richard II, Henry V og The Merry Wives of Windsor.

Forskjellen ligger vel i at der Ayn Rand skildrer historier som illustrerer hennes egen filosofi, og derfor tilsynelatende ikke er skrevet med noe annet formål, skriver forfattere som Sartre, Solstad og Hamsun dialoger. Hva ligger i dette? At flere synspunkter strides om retten til å kalles riktig, at noe ikke blir presentert som et endelig svar, men snarere åpner for flere spørsmål. Ihvertfall er dette tilfelle hos Hamsun. Ikke var han nazist heller. Det ligger vel i Objektivisme en tro på at verden kan forstås; men en slik forestilling vet jeg ikke hvordan kan forenes med diktning, for er ikke diktning tett knyttet opp til det uforståelige og det underlige? Men hva vet vel jeg, jeg er ennå ung og med et hovmod og en entusiasme som står i stil med min alder.

(har ikke lest boka, så nå snakker jeg generelt) Naiv og drømmende, dét kan jeg støtte, siden det antakelig er et bevisst valg av forfatteren. Eventyret, stemningen, universet som skapes etc har utvilsomt kvaliteter. Derimot, naiv som i betydningen ignorant anser jeg som høyst lugubert hvis man forsøker å koke sammen en politisk roman, hvis man ønsker å oppnå en agenda med den, overtale sine lesere. Nåvel, alt er lugubert - ignorant eller ei - hvis den forsøker dét.

Kanskje det er nettopp derfor han har det? Nå, jeg vet ikke. Men det finnes forfattere som så innbitt søker sin egen stil at de kun ender opp med å kopiere de som har lyktes tidligere.

Anti-semittisk? At stykket er en komedie betyr da ikke at vi er ment å le og fryde oss over det Shylock må lide seg gjennom; sjangerkravet for en komedie er at det ender godt for hovedpersonene, og det gjør det jo, med ekteskap og hele pakka. Om man vil regne stykket som anti-semittisk avhenger av lesemåte - heldigvis er det så tvetydig. Selv leser jeg det som tragedien om Shylock. Det er han som får min sympati, det er han som er den mest komplekse karakteren – ja, han er vel endog den eneste med en viss dybde, er det ikke han man husker? Man merker også at hans vrede, blodtørst eller kaldblodighet – hva vi nå velger å kalle det – har sitt rettmessige utspring. Han har grunn til å være sta og han har grunn til å være hevngjerrig. Ikke bare mister han sin datter til en eller annen spirrevipp, han har dessuten i alle år utholdt å bli spyttet på og mistenkeliggjort, han og hele hans folk. "Hath not a Jew eyes?"-monologen støtter da dette, for som den oppsummeres med: "And if you wrong us, shall we not revenge?" Scenen i rettsalen viser jo forøvrig hvordan noen som er 'lærd i kristen lov' kan undergrave rettferdighet. "Ja, du skal få kutte av ham ett pund kjøtt, men . . . "

Stykker er altså ikke anti-semittisk, snarere tvert imot: det gjør noe så sjeldent som å gi jøden en stemme. Hvorfor mene at en "emmen smak i munnen" ikke var planlagt fra Shakespeares side ? Ha litt tiltro med ham. Kanskje var han ikke fullt så begeistret for jøder, det vet jeg ingenting om, men han var likevel kunstner, ikke politiker, og det kommer tydelig frem.