Bokelskere.no

Lesesmaken – eller i det minste en selv som leser – blir jo herdet med tiden, eller mer presist, gjennom møter med litteraturen (ikke av alder, men av . . .erfaring? refleksjon?). I det minste synes det slik ikke hvis man sluker en bok, men hvis man tar den inn over seg. Det finnes idag filmer og bøker jeg nær sagt får spasmer av å nærme meg, skjønt jeg tidligere fant glede i dem, endog stor glede. Jeg har aldri hatt like store vanskeligheter som leser som da jeg befant meg i etterdønningene etter Don Quijote, et antiklimaks eller en avgrunn etter en høy kneik, et slags paradigmeskifte for meg, hvor jeg ikke klarte å plukke opp og nyte den type bøker jeg leste før.

Jeg er . . . administrerende direktør for mitt subjekts utdannelse, nåh, dvs. student.

Bare for å komme med noen opplysninger . . . jeg har ofte sett Iago toppe lister over litteraturens mest minneverdige antagonister, bare utfordret av Miltons Satan fra tid til annen. Og filmatiseringer! vi er jo så glad i filmatiseringer, er vi ikke? Jeg setter min hengivenhet på Orson Welles sin.

I lang tid har jeg hatt lyst til å føre ned noen ord om denne boken, men hver gang går det opp for meg at jeg kommer til kort. Hvis jeg imidlertid innleder med denne innrømmelsen – at det jeg skriver her bare er en mager hyllest – vil jeg kanskje kunne gå videre. La oss gjøre det. Den unge kunstneren Werther har flyttet til et lite sted på den tyske landsbygden, og håper, synes det i sitt første brev til vennen Wilhelm, å skape seg en ny begynnelse og «aldri mer tygge drøv på de små plager skjebnen byr oss, slik som jeg hittil har gjort; jeg vil nyte øyeblikket og la fortid være fortid.» Han skriver videre at «Du har evig rett i at menneskenes sorger ville være mindre, hvis ikke deres fantasi var så oppsatt på å gjenkalle seg svunne ulykker, fremfor å slå seg til tåls med øyeblikket og hverdagen.» Dette skal imidlertid vise seg å være mer et ironisk frampek enn et forsett, for etter å ha spradet rundt omkring i landsbyen en stund får han øye på Lotte, en vakker pike, og svulmer umiddelbart og uunngåelig over av attrå til henne. Dette er hva romanen kretser rundt: Lotte, eller snarere hvordan Werther maler henne i sin overopphetede innbildning, og kjærlighetens (i det minste den ulykkelige kjærlighetens) vesen. Få verker i litteraturen gir en like levende og fullblodig skildring av forelskelsens innfall og stemninger, svermeriets illusjoner, og øyeblikkene som både martrer og unnfanger kjærligheten. Alt er fanget her. Goethe er - etter stadig å ha vendt tilbake til ham - blitt meg en slags guddom; og skjønt jeg ikke tenner røkelse til hans ære, lar jeg piperøyk røre ved denne bokens papir når jeg fra tid til annen dveler ved den i stille timer om natten. Den er uendelig kjær for meg.

Det fyller meg med håp om fremtidige lesegleder! og bekreftelse på at min skuffelse var berettiget, som er minst like viktig. ;-)

Jo, har hørt og kjenner - takk for at du minnet meg på den!

Jeg trakk en sammenligning til Lolita først og fremst fordi den konkrete handlingen i de to romanene hadde likheter (Marquez sin bok handler om en nittiåring som forelsker seg i ei seksten år gammel jente), men der Marquez roman ikke innfridde hos meg på noen punkter, står Nabokovs Lolita frem for mitt blikk som idealet på hva en roman faktisk kan bli. Sjiktet mellom dem ... nei hva er det jeg sier, avgrunnen mener jeg, avgrunnen mellom dem er for dyp til at jeg ... til at jeg ... nåh, hm, jeg har vanskelig for å kose meg med noe jeg synes er middelmådig, her er problemet, og bøker som Lolita har nok gitt meg for store krav. :-)

(Denne uerfarne er forøvrig meg og bemerkningene er dem som her følger).

Jeg har både Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid i bokhyllen min. Store romaner, jeg tenkte å sondere terrenget, som man sier, før jeg ga meg i kast med dem. Så langt har jeg bare lest to verker av Marquez, kortromanene Beretningen om et varslet mord og Alle mine triste horer, og jeg er lei meg for å si at ingen av dem har falt i smak. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor, i forbløffelse over at forfatteren unisont er kritikerrost og dessuten vant Nobelprisen i litteratur, for mest sannsynlig er det derfor meg det er noe galt med. Jeg skriver altså dette – ikke nødvendigvis for å bli omvendt, men – for å vite hva det er ved Marquez som er verdt å nevne, og kanskje også om det for meg vil ende med skuffelse hvis jeg investerer tid i de to førstnevnte romanverkene, om de er i samme stil som de jeg allerede har lest.

Siden jeg nettopp har kommet meg gjennom Alle mine triste horer, vil jeg lufte noen umiddelbare tanker om denne romanen, hva jeg ikke likte med den. Mest er det naturligvis de store forventningene man får til et verk av en så anerkjent forfatter, en som jeg endog har hørt sammenlignet med Cervantes, og når disse forventningene ikke innfris er det uunngåelig at man fylles av en slags tomhet. Bak på min utgave av romanen blir han beskrevet som "a master storyteller" av Daily Mail, og Salman Rushdie sier "Marquez writes in this lyrical, magical language that no-one else can do." Nåvel, saken er at det er nettopp disse to punktene jeg mener mangler. For å skrive med skuffelse fremfor blekk: jeg ser ikke hvordan romanen viser fortellerkunst da det synes meg mer som en informativ monotoni, en oppramsing av hendelser hvor man ikke får noe å holde fast i, å bryne seg over, ingen øyeblikk å hvile ut i eller rives med av. Perspektivet skiftes aldri og avstanden til det det fortelles om forblir alltid den samme. Jeg får ingen mulighet til å leve meg inn, jeg ble heller ikke klokere – dette er krav jeg setter til litteraturen – og jeg fant den heller ikke morsom, ikke sår, til tross for at den handler om denne nittiåringen som blir forelsket i en ung jomfru på et bordell. Jeg fant ingen ironi oppi det hele, akk, men det var jo så mange muligheter for det! For å toppe denne elegien over en forsømt leseopplevelse, ingen av karakterene kan jeg kalle karakterer, ei heller stemmer og personligheter: de hadde ikke noe liv, eller, jeg fant ikke noe liv i dem. Og slike formuleringer som "Are you still equipped like a galley slave?" og "Wake her, fuck her brains out with that burro's cock the devil gave you as a reward for cowardice and stinginess" har jeg aldri hatt den store sansen for. Ihverfall ikke når dét er den gjennomgående ordbruken.

Lolita derimot – for en roman! Den setter jeg virkelig pris på, særlig den myke, sødmefylte fortellerstemmen som bare glir fra en erindring til en annen (erindringer er noe ganske annet enn noe informativt, en erindring har nemlig sjel, og sjel må setninger ha), men ingen av Lolita sine kvaliteter fant jeg i Marquez' roman. Men mitt blikk er trolig formørket av hva det nå er som formørker, så jeg både håper og ber om innspill. Takk!

Du har jo også den grusomme freskoen i taket, dommedagsscenen, med alle disse demonene som flyr rundt og herjer og lemlester; jeg måtte drøye lenge og myse over det hele, med mer vantro enn tro riktignok, men likevel med en følelse av frykt og avmakt (eller frykt og beven, om man vil).