Bokelskere.no

Motsier meg selv? Hehe, jo, det kan hende! man har den uvanen. Jeg kan skrive under på at jeg motsier meg selv - eller er dobbeltmoralsk - ved å først anklage forumet for å sutre, samtidig som at hele mitt eget innlegg var en eneste lang sutring. ;p

La meg likevel forsøke å imøtegå det du sier. (kanskje misforstår jeg deg, isåfall får du si ifra!).

Jeg skrev ikke at det er en utopi (her siterer jeg deg) "å si at det tidligere var flere deltakere med et bredere spekter av temaer og skrivemåter", men jeg skrev at noen andre hadde hevdet en slik fortid eksisterte. Den utopien jeg skildret hadde ingenting med en glansfull fortid å gjøre, men med en mulig fremtid. Kanskje har du dog motbevist min påstand, kanskje har du bevist at det tidligere faktisk var bedre jordsmonn her på Bokelskere for blomstring av debatter, eller at det fantes noen ivrige som jevnet balansen. (man var ikke bedre før, men mer uthvilt?).

Jeg har ikke mer eller mindre sluttet å delta her fordi det plutselig er blitt umulig å få igang eller snarere *holde ved like en god diskusjon (slik har det vært så lenge jeg kan huske), men fordi jeg har gått lei av at denne tendensen ikke synes å forbedre seg, til tross for alle disse enorme trådene (denne medregnet) hvor folk gir uttrykk for sin frustrasjon. Man bruker svært mye tid på å skrive et innlegg, men tilsynelatende uten hensikt, eller heller: uten virkning. I overdrivelsens navn kan vi vel spørre: har man snakket til en vegg hele tiden? Verden er forsteinet, og Internett er ikke noe unntak. Eller er det pessimistisk av meg? Nåvel! Men som du antyder avslutningsvis, kanskje det er nettopp i slike stunder man ikke bør forlate båten og heller prøve å få den inn på riktig kurs? Men "kor e alle helter hen?" som fyren synger. Dette er en oppgave for flere!

Jeg vet ikke hvor jeg skal poste dette, det er et slags uttrykk for noen umiddelbare tanker som har kokt opp til overflaten ved å lese spredt rundt omkring i denne tråden, kanskje mer følelser enn fornuft. Ditt innlegg, Rose-Marie, synes dog å si noe av det samme, så det kan være naturlig å poste mitt eget her.

Jeg har mer eller mindre sluttet å følge med på diskusjoner her på forumet og derfor også mer eller mindre sluttet å delta, fordi hver eneste gang vandrer ordvekslingen fra å være en faktisk diskusjon til sutring som tilsynelatende gjentar seg hver femte dag. Dette synes jeg naturligvis er trist.

Selv studerer jeg litteraturvitenskap. Jeg tror ikke jeg har rakket ned på noen for deres lesegleder. (jeg kan imidlertid bli lite mild hvis noen rakker ned på mine). Men jeg skulle virkelig ønske jeg kunne anvende noen ord og henvisninger fra utdanningen min i en samtale disse viste seg relevante. Jeg gjør det jo likevel, men det klages, som f.eks. i denne tråden, og jeg oppfatter det som om disse også rettes mot meg. Jøsses, som litteraturstudent burde man vel ha en slags rett i det minste til ikke å begrense seg under trussel av høygafler, så og si. "Lytt til erfarne fjellfolk", sier fjellvettreglene.

Ubevisst valgte jeg ovenfor å skrive at diskusjonene ender i "sutring", istedet for å skrive at de ender i "metadiskusjoner", i fare for at noen skulle ta en slik ordbruk som fornærmende. Hæ? Fornærmende? Jeg ber deg ikke (og med "deg" henviser jeg naturligvis til du som nå leser) om å åpne fremmedordboken og av den grunn overført antyder at du er en grønnskolling, nei, hvorfor det? dette er min måte å uttale meg på, ord som faller naturlig. Ville det ikke være ti hundre ganger mer krenkende hvis man hadde omstillet seg, forenklet skriveformen, i den tro at den som leser det man skriver er for dum til ellers å forstå? "Skriv enklere, gutt! skriv mer hverdagslig!" men det er jo hverdagslig jeg skriver, min hverdag er bøker, God damn it!

Jeg ble forøvrig svært glad av det Jorunn nevnte nedenfor, at hun har fått et "veldig godt inntrykk" av hvem jeg er ved å lese det jeg skriver her. Heh, det stemmer nok ikke helt overens med virkeligheten, hva jeg gir uttrykk for her på forumet og hva som sitrer i hjertet og hjernebarken min: jeg er neppe så enkel, og ihvertfall ikke så utagerende og polemisk, men det gjorde meg likevel glad å høre fordi det er noe jeg prøver, å være tydelig, om det så bare er hva jeg føler og tenker i øyeblikket og ikke hva jeg mener definerer meg som person. Jeg tar meg selv veldig høytidelig, kanskje så høytidelig at jeg kan tre noen steg ut og se på meg selv med uhøytidelighet, å ikke ta seg selv så alvorlig, fange opp ironien i tilværelsen, beholde sin stolthet men likevel innrømme at man kan ta feil, for hvorfor skulle ens feil være sår for stoltheten, er det ikke ens sår (eller erfaring, om man vil) som utgjør hvem man er? etc etc. Min holdning her kan vel oppsummeres som en slags alvorlig lek. Ikke likeglad og all-tolerant. Respekterer meg selv såvel som andre. La oss ikke være gjensidige - ikke fordi det er kjedelig, men fordi det ikke fører noen vei.

Hvem som skrev det husker jeg ikke (men det var i denne tråden), men det ble sagt at det tidligere – i en avskåret fortid - var mulighet for gode diskusjoner her på forumet. Slik det er nå (om det enn er mulighet for diskusjoner eller ikke, jeg skal ikke avkrefte det ene eller det andre) har det dog alltid vært på Bokelskere.no, det er ikke noe nytt fenomen, det finnes ikke noe "gode gamle dager" vi kan lengte tilbake til og pynte oss med; men det finnes kanskje en utopi hvor folk kommer overens og kan tillate sin høymodige natur å være en klype sprudlende Røed-Ødegaard-ish istedet for snerpete, smålig, dobbeltmoralsk og andre mistrøstige adjektiver. (jeg peker ikke på enkeltpersoner, men tegner en motsetning til utopien).

Haha, huff, jeg er egentlig ikke så veldig sint, bare litt furten, og så tilfører sommervarmen resten.

Huff, dette er vanskelig, vanskelig. Jeg tror ikke jeg kan gjøre annet enn å velge Pan av Hamsun, Moby Dick av Melville, Don Quijote av den godeste Cervantes, Goethes Werther og Shakespeares sonetter. Jeg burde ha slengt inn Peer Gynt, Trolldomsfjellet og diktsamlinger av Keats og Byron, men akk, det gir du meg ikke tillatelse til! (jeg gjorde det visst likevel, hm...). Det er disse bøkene jeg vender tilbake til og holder mest av. Pan skal jeg utvilsomt lese på nytt nå i sommeren, gjerne utendørs, under noen bøketrær, med litt kaffe på termos, en lommelerke med en klype kos på, noen mokkabønner, kanskje mens jeg overnatter under åpen himmel? Ja det frister! og denne fantastiske boken fortjener et slikt ritual og slik hengivenhet. Eller gjør den ikke det? Jo, det gjør den!

Jeg tror det er til god hjelp å lese annet av Kierkegaard før man begir seg ut på Forførerens dagbog, ihvertfall storverket Enten-Eller, som Forførerens dagbog jo er hentet fra. Den er en forvirrende, liten sak, og mest av alt en skildring av et såkalt estetisk sinn, et menneske som lever i umiddelbarhet og ikke ennå har ervervet seg et selv: hos Johannes forføreren er dette særdeles tydelig, han likesom lapper på seg nye ansikter etter hva som passer for anledningen, kanskje i så stor grad og over så lang tid at han ikke finner tilbake til sitt egentlige selv. etc etc etc. For å døyve sitt tungsinn og fortvilelse, for å fordrive sin angst – eller snarere, forsøke å flykte fra disse tilstandene og ikke minst fra seg selv – søker han nytelse, og nytelse for ham ligger i den intellektuelle utfordring som er å forføre kvinner, riktignok de som er verdt å forføre.

Johannes elsker piken han forfører (virker det ihvertfall som), han er forelsket, hele målet med hans forførelse er ikke å krysse av streker på sengestolpen (nytelse får han ikke med legemet, men med tanken), men å oppleve den forelskede stemning, den hele stemning, ikke bare fullbyrdelsen, men a til å, hvert deilige og sitrende steg, som jo gjør beretningen nokså langsom, men jeg vil heller si glidende. Men det som gjør Johannes til en estetiker og som gjør ham lite sympatisk, er at han vil ha forelskelsen, men uten noe ansvar, uten forpliktelser: bare det som er ham lett og gledelig vil han ha, alt annet skremmer ham. Derfor vender han Cordelia ryggen. Derfor glemmer han henne så plutselig. Var han forelsket? Jo, han var. Akk ja. Forførerens dagbog er ikke videre romantisk, men den inneholder likevel vakre passasjer og minneverdige aforismer om forelskelsens vesen. Og vi får bli med på reisen gjennom alle dets stadier, om enn fortalt og utført kynisk. Men språket er til tider også opphøyd, poetisk, ja rent vakkert, og var i det minste for meg flott lesning.

Årsaken til at den er inkludert i Penguins liste mistenker jeg har å gjøre med de virkelige begivenhetene som verket baserer seg på, historien om Kierkegaard og Regine og deres brudd, som er veldig søt og sår, men mest av alt underlig. Jeg hører av og til Regine omtales som litteraturhistoriens største muse, og jeg tror med rette.