Bokelskere.no

Jeg lever utvilsomt i fortiden. Noen må passe på at vi ikke glemmer det gode den har å by på. ;)

Jeg tror vi er i en like heldig situasjon, Anja. Også jeg liker mye forskjellig. Både rock og opera, sier du, og jo, det finnes mye i spennet mellom The Doors of Wagner som jeg setter pris på. Krim er ikke en sjanger jeg misliker - Raymond Chandler er f.eks. glimrende, eller din favoritt Eco - men i likhet med fantasy vegrer jeg meg gjerne mot å lese denne sjangeren, ikke fordi jeg har noe imot den, nei Gud bevares! men fordi den gjerne er så kommersialisert, så lite ekte i uttrykket og lite oppfinnsom i innhold at man - iallefall jeg - rett og slett kan få mark. Det tar tid å lete seg frem til godbitene, og tid er det dessverre for lite av. Markedet for denne litteraturen er kanskje litt for, ehh . . . markedsstyrt. "Dette er Madonna sin favorittbok!". Når det gjelder møblement skulle jeg svært gjerne hatt et herskapelig engelsk bibliotek, franske vinduer etc etc, men som student er dette naturligvis bare drømmer, hele leiligheten er innredet med IKEA-artikler, og det har jeg forøvrig ingenting imot, det fungerer greit. Blir jeg derimot spurt om hva jeg liker, så svarer jeg hva jeg liker mest. Gustav Mahler kommer før Bee Gees, selv om jeg av og til er i humør for en dans.

Ja det er litt slik, opplever jeg, litt i retning av –
Noen: «Hvilken musikk er det du liker?»
Meg: «Åh, jeg hører jo på Beethoven av og til.»
Noen: «Jaha, gjør du dét, du? heee-heee ...» avsides (og iltert stirrende i gulvet): «tror han at han er noe, den sleskhanen!»

Havner jeg i en prat om musikk blir jeg alltid forlegen og ille til mote, fordi jeg liker klassisk over pop (jeg hører på P2 og ikke P3 for å si det slik) og fordi jeg ikke har noe videre ønske om å være bedre enn andre, bare være meg selv. Klassisk musikk føles nesten som en guilty pleasure, selv på universitetet. Jeg skyr derfor å prate om musikk, og det samme gjelder litteratur, for å slippe (dette er forøvrig direkte sitert fra en samtale med min optiker idag) –
Optiker: «Hva er favorittforfatteren din?» Meg: «Hamsun kanskje, jo det må bli ham.» Optiker: «Åja, Hamsun ... Han synes jeg er tung.» Meg: «Åja.»

Og dette etterfølges naturligvis av en litt vond tausheten, skjønt praten begynte hyggelig med meninger generelt om lesning og små artigheter rundt hvor akk så nærsynte all lesningen gjør oss. Jeg skyr derfor å prate om bøker med mindre jeg kjenner den jeg snakker med og denne kjenner meg, at vi vet hvor vi står, at vi har en smak og er oppriktige med hverandre. Dette til tross for at bøker jo er min lidenskap og jeg gjerne skulle ha plupret ivei med frimodighet.

Men kort tilbake til musikk igjen. "Allsang på grensen" gir meg frysninger, brrrrr, for ikke å nevne Melodi Grand Prix, nei huff, så jeg ser ikke på disse programmene, det får være måte på hva man skal pine seg igjennom for folkelighetens skyld. Hva er nå det folkelige, hvor kommer idéen fra? Eller: hvorfor er det så grunnfestet at folket er en masse som hverken leser eller beveger seg innenfor kultur?

Er det noen her som har lest og vil anbefale verker som Redaktør Lynge, Ny jord, Den siste Glæde, En vandrer spiller med sordin og Ringen sluttet? Man hører nesten aldri noe om dem. Jeg ser forøvrig at det er vanskelig å oppdrive disse hvis man ikke ønsker samlede verker eller lydbok. Hvis de er verdt å lese, hvorfor finnes de ikke i nye opplag (noe de vel må være, altså, verdt å lese, det er jo Hamsun)? Nåvel. Jeg kommer uansett til å lese alle disse en eller annen gang, det jeg igrunn lurer på er om jeg skal prioritere dem før andre store, etterlengtede romaner, om jeg skal lese dem mens jeg ennå kan skryte og sukke over at jeg er ung og lettpåvirkelig. Kanskje er det også flere som lurer?

Det visste jeg ikke, hmm ... Det begynner etterhvert å balle på seg mange grunner til at jeg må se den filmen.

Ja, like fin, og det er flere av dem, flere som ligner på denne setningen. Kanskje bør jeg påpeke at slike setninger ikke er spredt utover i romanen, men at de utgjør den. Slik sett er den finere enn sitatet, da helheten er overveldende. Tender is the Night er som Gatsby, bare mer trist, sår og hmmm... resignert?, og over dobbelt så mange sider å begi seg gjennom (men dét er selvsagt en god ting!). Du vil nok like den.

Jeg må først begynne med å gi deg et kompliment og si at du overrasker meg, hvor interessert du åpenbart er i dette emnet (noe som jo både er uvanlig og beundringsverdig!). Derimot må nok jeg dessverre skuffe deg og si at det bare er Bédiers versjon av Tristan og Isolde jeg har lest; hvor tro den er til legenden og de andre skriftene vet jeg ikke, men jeg koste meg ihvertfall gløgg med den. Hvis det finnes flere enn én norsk oversettelse bør man vel velge den gamleste, nåh, det mener iallefall jeg, det blir på sett og vis det eneste riktige, jo gamlere jo bedre. Hehe, riddere skal vel ikke tale radikalt bokmål? og gammelmodig norsk har en egen stemning over seg.

Hvis jeg kan gi deg to andre anbefalinger (ikke til listen, men til ditt eget prosjekt, eventuelt til inspirasjon)? Tristan und Isolde og Parsival av Wagner. Min tysk er veldig begrenset så jeg forstår egentlig ikke hva de beljer om, men musikken er likevel noe av det skjønneste jeg kjenner til. Man føler seg oppløftet. Kanskje har du allerede hørt noe av det?

En god idé til liste! Hvis jeg kan hive inn noen ridderromaner fra gammelt av vil jeg gjerne nevne Parzival av Wolfram Eschenbach, Sir Gawain and the Green Knight (visstnok én av Tolkiens favoritter), Tirant lo Blanch av Joanot Martorell (hvis jeg husker riktig er denne blant de som omtales varmest i Don Quijote), Orlando Furioso av Ludovico Ariosto og Gralsfortellingen av Chrétien de Troyes. Jeg har ikke lest disse selv, men de skal være blant de betydeligste innen sjangeren; de var navn som dukket opp da jeg for en tid tilbake virkelig brant for riddere og middelalderen, det gjør jeg forøvrig ennå - ja, hvordan kan man ikke gjøre det? Tristan og Isolde bør heller ikke glemmes! Kanskje også Nibelungenlied og Beowulf. Håper dette kan være til hjelp!

(Igjen må jeg ty til å svare én når jeg egentlig svarer flere. Livet er vanskelig, er det ikke?)

Hamsun er vel en av de største splitterne her på forumet. Det er et enten-eller om å elske eller hate ham, det er ingen toner av hengivenhet midt imellom disse. Selv tilhører jeg den part som blir ør, øm og svett av å lese ham, og tar derfor nå til motmæle. Det var kanskje ventet? Noen må jo forsvare vår prosaprins!

Jeg kom til å tenke på en morsom vits av Woody Allen:
Two elderly women are at a Catskill mountain resort, and one of 'em says, "Boy, the food at this place is really terrible." The other one says, "Yeah, I know; and such small portions."
Det du sier om Hamsun (og som jeg har observert er det vanligste argumentet imot ham her på forumet) synes å være denne vitsen snudd på hodet. Altså: "Hamsun skriver ypperlig, men det blir for mye". Denne logikken gir ikke mening for meg.

Et annet argument sier at "Han skriver bra, men han skriver om de feil tingene". Som Solveig skriver ovenfor, "han har et veldig bra språk, men historiene fenger ikke meg". Noe uhøflig likefram er jeg nå i uttrykksformen, men hvilke historier er man ment å skrive hvis man ikke kan skrive om de evige temaene Hamsun tar opp? For meg er det endog ofte slik at det er språket som former historiene, dvs. teknikk kommer før innhold, eller snarere at innholdet forutsettes av teknikken. Men så er kanskje teknikk feil ord å bruke om Hamsun, da det ikke er noe oppskriftsmessig ved ham.

Bjørg Frøysaa skriver nedenfor at hun ser "absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen." Dette utsagnet forstår jeg ikke. Stemning er nettopp Hamsuns ess. Jeg tror man må lete lenge etter en roman som kommer like mye til live som Pan.

(Det blir forøvrig spurt om lydbøker: jeg har hørt mange lovord om Axel Hennies opplesning av Sult, skjønt jeg har ikke erfart den selv. Kanskje den kan anbefales?)