My love is as a fever, longing still
For that which longer nurseth the disease,
Feeding on that which doth preserve the ill,
The uncertain sickly appetite to please.
My reason, the physician to my love,
Angry that his prescriptions are not kept,
Hath left me, and I desperate now approve
Desire is death, which physic did except.
Past cure I am, now reason is past care,
And frantic-mad with evermore unrest;
My thoughts and my discourse as madmen's are,
At random from the truth vainly express'd;
For I have sworn thee fair and thought thee bright,
Who art as black as hell, as dark as night.
Sonette 147.
Oh! there is sweetness in the mountain air,
And life, that bloated Ease can never hope to share.
In faith, I do not love thee with mine eyes,
For they in thee a thousand errors note;
But 'tis my heart that loves what they despise,
Who in despite of view is pleased to dote;
Nor are mine ears with thy tongue's tune delighted,
Nor tender feeling, to base touches prone,
Nor taste, nor smell, desire to be invited
To any sensual feast with thee alone:
But my five wits nor my five senses can
Dissuade one foolish heart from serving thee,
Who leaves unsway'd the likeness of a man,
Thy proud hearts slave and vassal wretch to be:
Only my plague thus far I count my gain,
That she that makes me sin awards me pain.
Sonette 141.
To merge his life in the common tide of other lives was harder for him than any fasting or prayer, and it was his constant failure to do this to his own satisfaction which caused in his soul at last a sensation of spiritual dryness together with a growth of doubts and scruples.
Jules, short and plumb, a stranger to Paris, had asked Jim, tall and thin, whom he hardly knew, to get him into the Bal des Quat-z Arts, and Jim had found a ticket and taken him to the costumier's. It was while Jules was gently turning over one material after another and choosing a simple costume, that of a slave, that Jim's friendship for Jules was born. The friendship grew during the ball, which Jules took in serenely, his eyes round with wonder and brimming with humour and tenderness.
Zwei Seelen wohnen, ach! in meiner Brust,
Die eine will sich von der andern trennen;
Det er jo helt høl i hue, men kan ikke la være å le. Privatisering av bibliotekene og salg av sprit på bensinstasjoner, prikk prikk prikk . . .
Ja, det er et fint dikt (og musikken var også skjønn - takk! visste ikke om den). Selv om jeg har lest nær alt av Yeats lyrikk, så merker jeg at det er lenge til jeg blir ferdig med ham, om noen gang. Jeg har et gjensyn med ham nå i ferien, og ordene blir varmere for hver dag som går.
Down by the salley gardens my love and I did meet;
She passed the salley gardens with little snow-white feet.
She bid me take love easy, as the leaves grow on the tree;
But I, being young and foolish, with her would not agree.
I bring you with reverent hands
The books of my numberless dreams,
White woman that passion has worn
As the tide wears the dove-grey sands,
And with heart more old than the horn
That is brimmed from the pale fire of time:
White woman with numberless dreams,
I bring you my passionate rhyme.
What is the worst of woes that wait on age?
What stamps the wrinkle deeper on the brow?
To view each loved one blotted from life’s page,
And be alone on earth, as I am now.
Before the Chastener humbly let me bow,
O’er hearts divided and o’er hopes destroyed:
Roll on, vain days! full reckless may ye flow,
Since Time hath reft whate’er my soul enjoyed,
And with the ills of eld mine earlier years alloyed.
Thus bending o’er the vessel’s laving side,
To gaze on Dian’s wave-reflected sphere,
The soul forgets her schemes of Hope and Pride,
And flies unconscious o’er each backward year.
None are so desolate but something dear,
Dearer than self, possesses or possessed
A thought, and claims the homage of a tear;
A flashing pang! of which the weary breast
Would still, albeit in vain, the heavy heart divest.
Neinei, jeg er nok ikke ferdig med Portrait ennå, bare lest de første par sidene. Men det lover godt, jeg har ledd rikelig allerede, f.eks. av slikt tull som O, the green wothe botheth, haha, steike hvor bra han skriver. Tenkte å prøve meg på Portrait før jeg gir meg i kast med Ulysses. Men av det lille jeg så langt har smakt, virker Joyce å være en forfatter jeg kan like.
Once upon a time and a very good time it was there was a moocow coming down along the road and this moocow that was coming down along the road met a nicens little boy named baby tuckoo . . .
«It sometimes seems to me that I can hear wine talking – he speaks with his soul, with that voice of the spirits which only spirits can hear and understand - and says: Man, my beloved, I want to sing out to you, despite my prison of glass and my bolts of cork, a song full of fraternity, a song full of joy, light and hope. I am not ungrateful; I know I owe you my life, and I will reward you. I will pay off my debt to the full; for I feel an extraordinary joy when I tumble deep down a throat parched by hard work. The breast of a decent man is a dwelling-place that I far prefer to these melancholy and impassive cellars. It is a joyous tomb in which I eagerly accomplish my destiny.» - Charles Baudelaire.
Baudelaire og Scott Fitzgerald er de to som kommer meg til tankene (foruten Hemingway, men han er jo nevnt). Det er også en minneverdig scene i Trolldomsfjellet hvor Hans Castorp drikker portvin alene på høyfjellet.
«Nå har jeg lest noe aldeles storartet, praktfullt . . .» sa han. [...] «Du må lese det, Hans. Det er Don Carlos av Schiller. Du skal få låne boka dersom du vil . . .»
«Uff nei,» sa Hans Hansen, «la det være Tonio, slikt passer ikke for meg. Jeg holder meg til hestebøkene mine, vet du. Der er vel noen bilder, skal jeg si deg.».
Jeg kan forsøke å gi deg et svar, men unnskyld rotet! Jeg har forøvrig kun erfaring med litteraturvitenskap på NTNU, og jeg er ennå ikke ferdig med min bachelor. Mitt inntrykk er at det er veldig åpent, både når det gjelder valg av litteratur og hvordan man ønsker å vinkle. (En kommentar her kan være at det er flere som skriver masteroppgave om Ingvar Ambjørnsen enn om Ibsen, altså, det synes ikke å være noe despotisk klassikerhierarki på universitetet). Basisemnene (som Iselin nedenfor har delt pensumlisten for) er imidlertid obligatoriske og urokkelige, så kanskje dette er det du etterlyser som det man bør lese "for å kunne utøve faget på en skikkelig måte" og "for å kunne vite noe kvalifisert om bredden", i det minste et minimum. Begrepsapparat og metodekunnskaper tilegner man seg fort - med litt prøving og feiling - ved å skrive analyseoppgaver i disse basisemnene, og her er det naturligvis pensumet man skriver om. Det finnes også et litteraturvitenskapelig leksikon. Jeg vet ikke hva du mener med "de ulike kategoriene litteratur", mener du retninger, f.eks. formalisme og strukturalisme? Som jeg skrev innledningsvis er faget veldig fritt, men det preges selvsagt av foreleserne, hva de spesialiserer seg i og hva de synes om. Noen har en forkjærlighet for kjønn og feminisme, andre for nykritikk eller Nietzsche. Men fordypningsemnene (som kommer etter man er ferdig med basisnivå) kan man heldigvis velge og vrake imellom; det er ikke så uhyre mange, men nok til at man kan være litt selektiv og følge sine egne lyster. Foreleserne er naturligvis ikke tyranner, men trivelige folk.
Så langt har det vært lite Dostojevksij, og Vesaas dukket ikke opp på pensum (han er vel å finne på Nordisk), men det må likevel sies at vi i en forelesning måtte sette oss i grupper og rake opp i symbolbruken i en novelle av ham, hehe, huff.
'Tis night, when Meditation bids us feel
We once have loved, though love is at an end:
The heart, lone mourner of its baffled zeal,
Though friendless now, will dream it had a friend.
Who with the weight of years would wish to bend,
When Youth itself survives young Love and Joy?
Alas! when mingling souls forget to blend,
Death hath but little left him to destroy!
Ah, happy years! once more who would not be a boy?
La meg svare deg, det du skriver til å begynne med, min rolle forteller at jeg må - og ta naturligvis dette med en klype salt, jeg er jo ikke helt habil! Hamsun er slettes ikke utdatert, nei, det er nåtiden, ja nåtiden nemlig, som har skrånet ut. Språket hans er så opprinnelig som det kan bli. Nåh, i det minste for meg som har lest ham så mye at jeg rusler rundt og tenker med hans ord; det høres riktig ut, mens radikal bokmål får det til å vrenge seg i meg, haha.
Det var en overdrivelse ja, det er heldigvis ikke slik. Hvem er det forøvrig som bruker et ord som "sleskhane" nå til dags, eller, heh, om det noen gang har blitt brukt, jeg kan ikke huske å ha lest det noe sted. En overdrivelse riktignok! dog mer enn dét. Det er vel et fåtall som tenker slik jeg beskrev i mitt innlegg, men jeg mener nå å ha blitt møtt av en slik reaksjon likevel. Ellers hender det ofte at det er en gjensidig forlegenhet, at hverken jeg eller den andre vet hva vi skal snakke om, hvor landet ligger, at jeg er redd for å "vise meg frem" og den andre er redd for å "bli ledd av". Ja oftere er det slik, en misforståelse altså. Noen blir jo til og med begeistret.