He was a guy who talked with commas, like a heavy novel.
Filmen er iallefall veldig fin og sjarmerende. (Filmen? Jeg ser det er flere filmer, hm, jeg mener naturligvis Hitchcock sin). Du lister opp usannsynlig plot, mangelfull etablering og mangelfull spenning som grunnene dine for at du ikke likte den. Alt dette kan jo i grunnen komme av et elendig språk i oversettelsen som igjen fører til at troverdigheten og atmosfæren (som slike "spektakulære historier" er avhengig av) blir helt fraværende. Når jeg går innpå Fritt Forlag sine sider og leser om dem og ser utgivelsene deres, er det lett å mistenke dem for å ha utgitt en dårlig oversettelse. Mistanken er nok ikke grunnløs! Noe av det dummeste jeg vet er folk som prøver å oversette hardkokt litteratur og ikke får det til; jeg husker endog å ha vært borti en oversettelse som gjorde Hemingway snøvlete - og det er godt gjort.
One would think a writer would be happy here -- if a writer is every happy anywhere.
There is no trap so deadly as the trap you set for yourself.
To me, fair friend, you never can be old,
For as you were when first your eye I eyed,
Such seems your beauty still. Three winters cold
Have from the forests shook three summers' pride,
Three beauteous springs to yellow autumn turn'd
In process of the seasons have I seen,
Three April perfumes in three hot Junes burn'd,
Since first I saw you fresh, which yet are green.
Ah, yet doth beauty, like a dial-hand,
Steal from his figure and no pace perceived;
So your sweet hue, which methinks still doth stand,
Hath motion and mine eye may be deceived:
For fear of which, hear this, thou age unbred;*
Ere you were born was beauty's summer dead*
sonette 104.
sing your song,
I too have rhymed my reveries, but youth
Is too hot to show whatever it has found
Istedet for å sitere ting to ganger her på forumet så griper jeg anledningen og minner om alle diktene jeg har delt av Shelley, Byron, Shakespeare, Yeats, Keats, Goethe, Wergeland, Dickinson, Robert Frost og E.E. Cummings. Det må være godt over 60 tilsammen, og alle prima vare - hvis du spør meg.
Linker til bøkene hvor jeg har delt sitater:
Byron - Samlede
Byron - Childe Harold
Shelley
Shakespeare
Yeats
Keats
Goethe
Wergeland
Frost
Dickinson
E.E. Cummings
Nåvel, tilsynelatende er det ikke særlig mange som har sansen for slike dikt, men jeg brøler ut og reklamerer og er ved godt mot uansett.
Eeeh, uenig. Og beklager for det. Jeg er ingen ekspert, men fett er og blir fett, og grønnsaker inneholder vel for det meste karbohydrater, mineraler og fiber og ikke noe som heter "grønt" som gjør en grønn. Så det er ikke en like dum ting å tro. Sånn PS så spiser jeg både potetgull og brokkoli og tar det egentlig veldig med ro matvei-ish, så min protest er på logikken i sitatet som jeg mener ikke henger helt på grep.
The first time I laid eyes on Terry Lennox he was drunk in a Rolls-Royce Silver Wraith outside the terrace of The Dancers. The parking lot attendant had brought the car out and he was still holding the door open because Terry Lennox's left foot was still dangling outside, as if he had forgotten he had one. He had a young-looking face but his hair was bone white. You could tell by his eyes that he was plastered to the hairline, but otherwise he looked like any other nice young guy in a dinner jacket who had been spending too much money in a joint that exists for that purpose and for no other.
The Long Good-bye av Raymond Chandler.
I stirred the coffee and covered it. I set the timer for three minutes. Very methodical guy, Marlowe. Nothing must interfere with his coffee technique. Not even a gun in the hand of a desperate character.
Det bukker jeg for og sier godt sagt, eller kanskje (forhåpentligvis) godt avsluttet. Ansvarsfølelsen din har (som den bør) kommet til orde og har talt godt. I mine øyne iallefall. Men det er vel dette du har prøvd å si også? At - og nå svinger jeg meg i seilene og mer eller mindre siterer Nietzsche - det finnes flere måter å se ting på og at det derfor finnes mange sannheter (og videre ingen sannhet overhode, men nok om det); og hva blikk og øyne og sannhet angår, da har Bibelen bidratt mye og fortjener vel mer enn å avfeies uten debatt. Men nå skal også jeg ta kvelden. Shalom, sjalabais og god natt!
(Jeg blander meg inn her - som jeg jo har for vane å gjøre - og svarer egentlig til hele tråden). Traumer og traumer... Religion er et ømtålelig emne, men nei, jeg tror heller at Bluebell kan ha slettet profilen sin fordi hun ble lei av Internett-mas og av å bruke tid på å lufte sine overbevisninger, altså istedet for å sitte ute i solen med en god bok. Jeg vet jeg har tenkt tanken selv.
Ingen kastet Bluebell ut, hun dro av egen vilje. Det jeg orket og det jeg rakk å lese av ordvekslingen her før halvparten av den ble slettet (jeg ga den ikke mye oppmerksomhet fordi det jo var en slags diskusjon om religion PÅ INTERNETT, noe som nødig lover godt), var sivilisert og uprovoserende. Siden dette er et forum og et forum vi er medlemmer av, så burde det være selvsagt at grunnen til at vi meldte oss inn var for å utveksle meninger -- da burde dét være lov. Og hvis man kaller noen en idiot så må man jo også tåle å bli fortalt at "nei, det er en urimelig ting å si".
Let us part, ere the season of passion forget us
Let me be ignorant and in nothing good,
But graciously to know I am no better.
My business in this state
Made me a looker-on here in Vienna,
Where I have seen corruption boil and bubble,
Till it o'er-run the stew.
Fint initiativ til liste. Dette er en litteratur jeg må vende tilbake til, og Moby Dick må nytes igjen. Man kan sikkert nevne alt av Joseph Conrad her, men jeg vil iallefall anbefale hans The Shadow-Line, en ganske kort men tettpakket dannelsesberetning til sjøs. Ellers foregår mye av Hamsuns Landstrykere på havet. Andre bøker det er verdt å nevne, men som jeg ikke har lest ennå, er Edgar Allan Poe sin The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket, visstnok Poes eneste fullstendige roman, og ikke minst Victor Hugos Les Travailleurs de la Mer, som visstnok ikke bare skal være en brakende god bok om havet, men jeg har hørt tale om at den også er en av verdens flotteste romaner.
Jeg har nok ikke noe svar på det du spør om, jeg leser knapt samtidslitteratur selv, men å hengi seg til Stendhal og Balzac er det jo ingenting i veien med. Begge to er gullårer. Å lese samtidslitteratur innebærer derimot mye graving, skuffelser og siling av smuss (hvis vi fortsetter denne california-sammenligningen), og ofte virker den ikke verdt tiden man gir den. Dessuten er det i samtidslitteraturen gjerne et sterkt behov etter å gjøre seg spesiell eller å eksperimentere for eksperimenteringens egen skyld, noe iallefall jeg har veldig vanskelig for å like.
Da er vi enige om Gatsby, vi bare snakket rundt hverandre. Jeg krysser fingrene for Luhrmann og håper at han tilpasser seg kunsten istedet for å la kunsten tilpasse seg ham, så å si.
Hvis du også har problemet så kan det vel sies å være vedvarende. ;) En liten teori fra min sin side er at listene ikke sorteres etter datoen de er publisert, men fra og med man først begynner å legge til bøker til dem.
Du har gjennomskuet meg ganske lett: jeg liker ikke Luhrmann. Eller, jeg liker ikke filmene hans. Mannen i seg selv synes som en veldig gløgg fyr som det er vel verdt å gi sitt øre til. Måten han lager film på har jeg imidlertid mye imot, fordi det kan kanskje oppsummeres som "la oss se hva som skjer hvis vi gjør slik og slik". Naturligvis er ikke trailere noe godt grunnlag for å bedømme en film, kanskje blir endog filmen helt forskjellig fra den; derimot er traileren der for å gi oss forventninger, og forventningene denne traileren vekker har likheter med Luhrmanns andre filmer. Det er sterke farger, det er store følelser, det er moderne musikk, og det er overdrevne og "quirky" karakterer (jeg finner ikke noe godt norsk ord i farten). Luhrmann har så langt i sine filmer forsøkt å skape noe "larger than life", men The Great Gatsby er en veldig subtil roman, noe kald, noe dvelende, aldri svepende foruten der den i sin stillhet er vakker. Der Fitzgerald skrev en roman som blant mye annet også viste det overfladiske ved sin egen (og all) tid, står Luhrmann tilsynelatende i fare for å lage en overfladisk film. Det du påpeker om jazzalderen er et gyldig argument for å lage en film om dans og champagne, men selv om jeg ikke har noen inngående kunnskap om denne tiden så må jeg likevel protestere med at The Great Gatsby ikke er en lykkelig tekst. Melankolien stammer jo ikke fra etterpåklokskap, men fra Den første verdenskrig -- og jazzalderen er således ikke en håpløs drøm, men kanskje heller et forsøk på å fortrenge. Huff, jeg må lese den på nytt i sommer.