Bokelskere.no

En lettlest roman om hvordan en framtid kan se ut når vi virkelig er en interstellar rase

Det er gitt ut et historieverk om arbeiderbevegelsen i Norge. Nå kunne jeg sikkert sjekket i full fart, men jeg mener det bare heter Arbeiderbevegelsens historie i Norge, eller en lignende -innlysende- tittel.
Edit: Jo, det heter det. Og bind 3 dekker periode 1920-35, med Per Maurseth som redaktør.

Jeg avbrøt boka. Cusk er ikke en forfatter jeg er storleser av. Men hun omtales som et geni, slik hun omtaler G i boka, og da vekkes nysgjerrigheten.
En på terningen er en gjennomsnittlig rangering av 4 for språkføring (burde kanskje gått til oversetter?), 3 for tema og 0 for innhold.
På Edinburgh International Literature festival i år sa Cusk at hun finner "The narrative actively repellent", men at hun under skrivingen av Parade, ble overrasket over at hun likte å fortelle en historie. Hun sa at det å gjøre levd livs erfaringer om til fortellinger er forfalskninger.
Denne boka hadde kanskje fått høyere tall på terningen hadde Cusk funnet en annen form for temaet enn fortellingen. For Cusk er absolutt en god tenker. En god skriver. Men det er ingenting som inviterer meg som leser inn i denne boka. Det som skjer, skjer i hodene til hovedpersonene. Det er analyser, tolkninger, meninger og fordommer som iskaldt betraktes på arms avstand. Jeg prøver å ta del i hennes filosofiske tanker, som boka er full av, men som jeg opplever som kvasi-intellektuelle utlegninger.
Eksempel:
"Men voldens realitet, smertefull som den var, bød samtidig på en slags korrigering av den virkeligheten som adlyder tyngdekraftens lover."
Og jeg undrer meg på om hun skjuler (bevisst eller ubevisst) egen faglige, og kanskje også erfaringsmessige, tilkortkommenhet bak måten boka er skrevet. Der hun rett ut skaper en fortelling, blir det platt og klisjefylt.
Eksempel:
"I det skarpe sollyset blir hagens grønnfarger til en pulserende hallusinasjon. Fugler flakser muntert fra tre til plen, og det ser nesten ut som om blomstene løfter hodet og synger stumt i solstrålene. Minnene hennes blir umiddelbart opplyst: Den solrike hagen og de lekende barna er faktisk så virkelige for henne at de overskrider erindringen og bærer preg av en hendelse som gjentar seg i virkeligheten."
Cusk klarer ikke å meddele seg til meg med denne boka, og det er forsvidt greit. Jeg vurderer ei bok som 'god' hvis den klarer det. Her er avstanden for stor og jeg har inntrykk av at det er forfatteren helt likegyldig.

Egentlig minner Proust’ skrivestil litt om Jon Fosses tankestrømmer, syns jeg.

Ja, jeg er også ferdig. For meg er ikke de ytre begivenheten vesentlige her, men de indre store følelsene til et usikkert menneske. Jeg kjenner i hvertfall igjen de gledene og sorgene Proust beskriver så inderlig godt.

Avbrøt denne mest fordi jeg er bibliotekar og det er 2 på venteliste (jeg kan plukke den opp nårsomhelst), men også fordi jeg syntes den var litt tung å komme i gang med. Selve historien ser ut til å dreie seg om hovedpersonen(e) sine valg i forhold. Både nå (2040)og bakover i tid, som er grepet Min bruker for å fortelle historiene, ser vi hva som kunne vært og hvordan det ble.
Jeg kan selvsagt ta helt feil siden jeg bare leste de første 30-40 sidene før jeg avbrøt
;-D

Besettelse, kjærlighet, aksept, tvil, sjalusi, forakt. Uansett tid og rammer er disse vanskelige mellommenneskelige forhold så gjenkjennbart og så utrolig godt beskrevet.

Ja, sant? Jeg har forsøkt å finne noen romaner skrevet i kontrafaktisk stil hvor de tar utgangspunktet at dette skjedde og hvilke konsekvenser det kunne gitt. Det tror jeg kunne blitt en skikkelig pageturner, iallfall for meg! Har ikke kommet over noen så langt, men blir svært glad for tips i den retning.

Litt ymse her og, om slikt blir lest. Men i dette tilfellet leste jeg faktisk etterordet først, deretter appendikset og så boken.

Det er Anine Kierulf som fører etterordet og jeg syns alltid det er interessant å høre hennes perspektiv på ting, hvilke kontekst hun setter ting i, og eksempler fra virkeligheten som er faretruende nært fiksjonen; som at Stortinget i 2011 vedtok å implementere EUs datalagringsdirektiv mer eller mindre ukritisk og først i 2014 skrinla implementering, fordi EU-domstolen kom frem til at det var et for alvorlig inngripen menneskets rett til privatliv og dermed rettslig ugyldig.

Den lugget litt for min del også, men hvis ordet er newspeak på engelsk, så kjennes det mer naturlig ut med ordet "snakke" enn "tale" sånn i det daglige, så her ser jeg ikke bort fra at det var vanen som gjorde "nysnakk" mer fremmedartet enn "nytale". Selv om den indre stemmen liker det norrøne "tala" bedre enn det middelnedertyske "snacken".

Jøss, så tilfeldig. Har bokstavelig talt akkurat lest den ferdig, appendiks og etterord inkludert. Men var ikke klar over denne Leseklubben. Blir neppe å følge den, men hvis det blir noe dialog eller diskusjon her på bokelskere og jeg har noe fornuftig å komme med, så kan det være jeg slenger inn en kommentar eller respons.

Jeg er også halvveis. Koser meg veldig med boken. Synes han skriver på en virkelig fornøyelig måte. Har også lest litt vilkårlig i de andre bindene og blir fristet til å lese mer. Synd bindene er så tykke ellers hadde de fungert godt som veske-bok, for det holder å bare lese noen få sider ad gangen før jeg kjenner at jeg er mett.

Jeg er halvveis inn i boken, og hygger meg over å være i Prousts verden igjen. Må bare prøve å ikke irritere meg over den tidens kvinnesyn, hvor kokkepiker er fritt vilt og damer «holdes». Swann ville vel idag blitt betegnet som en sugardaddy nærmest.

I den engelske septologien er det den siste halvparten av første bok. Det starter med Verdurins lille klan og musikksallong.

Jeg har forstått det slik at denne er en kun del av første bind i septologien. Jeg har første bind på fransk. Får se om jeg finner ut hvilken del av den det er snakk om :-)

Tusen takk. Det var veldig interessant. Egentlig ikke så mye om Swann, annet enn at han var en nabo til åpningsdelens jegperson (Proust?). Det fikk meg til å begynne å gjenhøre også starten på verket. Programmet ga et veldig fint innblikk i Prousts litterære håndverk. Og veldig artig å se en ung Renberg og en ung Knausgård.

NRKs Leseforeningen hadde et program om Proust i 1999. Fin samtale med oversetter Anne-Lisa Amadou, litteraturprofessor Ragnhild Reinton, Knausgård og Tore Renberg. Tror man får mest ut av programmet etter at man har lest (noe av) verket.