Bokelskere.no

Leser Donald Duck denne helgen. Fantonald rydder opp i Andeby.
Håper boken din straks blir mer fornøyelig, god leselyst!! ^_^

Rey Mysterio var min første helt som ung, og det var godt å få lest om livet hans og erfaringene hans gjennom starten på karrieren. Det var flott å lære at personen jeg hadde sett opp til faktisk er gjenspeilet i virkelig integritet, og han fremstår som et fantastisk menneske gjennom biografien.

Alle kapitlene er svært korte, hvor noen består av kun én paragraf.
På slikt vis hopper vi raskt mellom episoder i livet hans.
Denne skrivestilen er ikke noe jeg er vant til, men jeg syntes det passet bra med tanke på at de virkelige prestasjonene hans er stykket opp på "episodisk" vis gjennom alle matchene hans.

Litt repeterende til tider, men det viser bare at han streber for å bli forstått og respektert, noe han har jobbet med hele livet. Noen humorinnslag i ny og ne gav pluss i boken.

Plukket kun opp 1 skrivefeil på tilnærmet siste side.

Anbefales også til tilhengere av wrestling generelt.

Terningkast: 4

Jeg vil bare legge til at det vennligste folkeslaget jeg har møtt er det kurdiske folket i Kurdistan, den uoffisielle regionen som strekker seg over flere land i Midt-Østen. Dette er de eneste menneskene i verden hvor jeg har vært vennlig og har blitt møtt med mer vennlighet tilbake. Møtet mitt med kurderne gjorde meg ydmyk på en måte jeg aldri før hadde kjennskap til. Trynefaktor og dømming på grunn av nasjonalitet er et faktum når vi reiser utover landegrensene våre, særlig antakelsen om at siden vi er hvite i huden, så har vi levd et utelukkende privilegert liv. Kurderne derimot, et folkeslag uten eget land, et folk undertrykt i landene de har oppholdt seg i, har utviklet en form for nabokjærlighet som strekker seg utover egne kår og berører hvem enn som ferdes deres vei. Jeg er fortsatt forbløffet over fremmede som tilbød meg mat, husly, penger (som de selv trengte) og hjelp med trivielle og mer kompliserte ærender. Uten møtet mitt med kurderne, hadde jeg nok vært en utelukkende bitter mann uten et glimt av håp i øynene ;)

Det vennlige møtet er virkelig et fint ideal, og jeg er trist for at jeg ikke levde i en tid hvor dette faktisk fungerte mer i praksis. Mennesket i dag vet at de kan avvise en person raskt fordi det kommer en ny person 1 minutt senere. Tidligere måtte man eie en hest eller ryggsekk for å ferdes til stedet hvor det var nye mennesker, så når man først kom dit, så kunne man like gjerne prøve å legge litt innsats inn i det. Strebelsen av å bli kjent med noen er en luksus de færreste tar seg bryet til i dag, fordi det antas at neste person kan være "bedre match" basert på førsteinntrykk. Jeg snakker riktignok veldig bredt og drar de fleste under én kam, men jeg har enda til gode å erfare noe som tilsvarer noe annet enn dette synet jeg har på menneskets utvikling som NPC. Hvor er hobbyfilantropene? Er det noen som tør å gi av seg selv uten å ønske noe tilbake?

Takk som lærte meg begrepet "SoMe", det var første gangen jeg hørte om dette. Du har en god tanke der hvor førsteinntrykket angår; du får gjerne smile til meg, så anser jeg deg som ikke-truende og innleder gjerne en triviell samtale basert på gesten din. Det er veldig sant det du sier om at negativiteten i aller størst grad ikke handler om mennesket man treffer på for første gang, men i stedet er noe med grobunn i egen psykologi eller etterdønninger av hva man har opplevd, og kanskje et personlig vridd syn på hva man forventer i atferden til dem man møter på. Det jeg mener med sosiale medier, er jo at brorparten har omformet hjernecellemønstrene sine til å operere på et annet vis enn det som var naturlig for knappe 30 år siden; det er ikke bare de som fødes inn etter 2000-tallet (som ikke kjenner til naturlig kommunikasjon, genuin innlevelse i sosiale situasjoner, eksempelvis der man anstrenger seg noe for å faktisk bli kjent med noen) som ikke har referansepunkter til fortidens atferdskodekser og den sunne nysgjerrigheten som tilfredsstilles via faktisk anstrengelse, tålmodighet og oppnåelse. Per i dag kan vi dra paralleller mellom midtlivspersoner på en øy i Stillehavet og tenåringer i Nord-Amerika, hvor begge personene A) og B) har konto på samme sosiale medier, og begge lever i samme begrensede tilstand, og hvor det i utrolig mange tilfeller hender at begge personene opplever, dømmer og betrakter de samme tingene på smarttelefonen eller nettbrettet, selv om opprinnelsessituasjonen deres er vidt forskjellig og de i utgangspunktet skulle ha utviklet seg svært separat. "Tilgjengeligheten" som mange priser som noe positivt resulterer jo utelukkende i en gruppeutvikling hvor det unike reduseres til et felles begrenset miljø. Det er bare så mange ulike ting man kan gjøre på Instagram, X eller FB før man havner i et gjentakelsesmønster, og der begynner avhengigheten av drogen; for å se på SoMe som noe annet enn en avhengighetsskapende droge blir jo veldig naivt. NPC er et begrep som står for Non-Playable Character, dette brukes om karakterer i spill som man interagerer med eller spiller med uten at man selv kan foreta valgene karakteren foretar seg. Denne verden er nå bosatt av NPC-mennesker, og hvis du vil dra den mer i dybden, en underart av homo sapiens: homo digitalis.
Homo digitalis er en underart der man har stoppet kontemplasjon, hvor neste stimuli er det eneste man klarer å fokusere på, og suget etter nye raske stimuli overgår viljen og evnen til å bygge opp prestasjoner, sette tydelige mål og faktisk oppnå dem innen rimelig tid. Jeg mener da at det homo digitalis får til på 10 år, er tilsvarende utviklingen homo sapiens fikk til på 1 måned bare 30 år siden. Det er ikke vidstrakt å anta at dagens 18-åring kommer til å sitte med samme analyseringsgrunnlag, persepsjonsevne, bevissthetsnivå, når de er 40 år. De lærte på 22 år det samme man kunne lært på noen få måneder i den virkelige verden; da altså uten å klage på "Stories" på SoMe, søke sympati fra fremmede og lene seg på krykken av å sammenligne egne smerter og erfaringer med tusenvis av fremmede på internett. I stedet for å lære av det, nøyer man seg med gruppedelingen av erfaringer, nettsurfing for å glemme tankene (og kontemplasjon) og neste gjentakelsesdag er like brått i gang. Denne moderne underarten av mennesket har direkte anatomiske begrensninger på grunn av avhengighetsritualet; det handler ikke om meninger eller preferanser. "Jeg liker det sånn her", "det handler jo bare om kontroll", "dette funker for meg", osv, er klabert farse fra personer som ikke før har lagt vekk smarttelefonen i mer enn 100 timer om gangen. Poenget mitt i hovedsvaret tidligere var jo at før så satt omdømmet i, i en lengre tid. Reddet du et barn fra å bli påkjørt av hestekjerra, så var du lokalhelten kanskje livet ut. Du kom til å bli takket og verdsatt i mange år, og du kunne kanskje selv føle på dette at du hadde gjort noe heroisk og givende. Hvis jeg redder et barn i dag, så kan det faktisk hende at bare den ene forelderen takker meg, mens den andre publiserer hobbybilder på SoMe samme dag! Neste dag er akten glemt, fordi da leste man om noen som reddet to barn i Phoenix, Arizona. Homo digitalis lider av en form for delt personlighet/uttrykk gjennom atferd, hvor atferden i virkeligheten (det ekte potensialet til mennesket) og atferden på internett viker fra hverandre. Ta for eksempel blokkering av noen på nettet i tankene; vi kan sammenligne en direkte blokkering med det virkelighetseksemplet av å brått skyve noen ut av rommet dere begge befinner der i. Josefine ville aldri funnet på å dytte ut noen av et rom, det er jo uhyrlig frekt, og noen kan komme til skade, i tillegg til den negative energien hun sitter igjen med etter en slik oppførsel. Men på SoMe dytter Josefine ut folk i hytt og pine, og tenker ikke to ganger over det. Her er det en separering av atferder, noe som i all konklusjon tilsier en svekket personlighet; hvis man ikke har kontroll over et nogenlunde statisk handlingsmønster i livet sitt, så er bestanddelene man sitter igjen med, løse og rokkelige. Dagens menneske har ikke tid til å være mottakelig for positive intensjoner; all sammenligning med alle stimuli og ting man leser og ser på internett, har gjort mennesket til en forsvarsborg. Borgen er ikke ugjennomtrengelig, men man må ut med mer enn en vennlig holdning for å trenge gjennom. Jeg kan donere 50 000 kroner til veldedighet i dag, mens Josefine sparker meg ut av det virtuelle rommet i morgen. 24 timer senere etter den mest uselviske handlingen jeg har gjort. Realiteten samsvarer ikke med mottakeligheten til andre og nesten alt vi gjør av positive handlinger er kortlevd, eller når ikke frem til andre i det hele tatt. (!) Mens det negative sitter igjen som en "aha, jeg visste det!" form for selvrettferdiggjørelse, hvor man blar forbi mennesker som om de er bilder på en app, i stedet for å være virkelige mennesker.

§185 i straffeloven sier følgende:
"Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b. religion eller livssyn,
c. seksuelle orientering,
d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e. nedsatte funksjonsevne."

Jeg har ingen juridisk bakgrunn, og kjenner ingen av dere, men ser ikke helt at kommentaren du reagerer på "er helt klart en hatefull ytring" ut fra lovteksten.

Bombingen av Dresden som tok flere liv en Hiroshima-bomben er utgangspunkt for denne boken av Vonnegut. Den handler om Billy Pilgrim som var til stede som POW da byen ble bombet og gjenopplever hendelsen til forskjellige tider. Forskjellige tider fordi Billy reiser i tiden. Dvs. han reiser tilbake til episoder som har skjedd ham i løpet av livet og opplever dem på nytt. Og ikke metamorfistisk. Han drar tilbake i tid.
Og ja, han var fange i en zoo på planeten Trafaldomor.

Flott billedbok som stiller spørsmålet "Hva vil folk si hvis jeg gjør noe annerledes enn det alle andre gjør?".
Morsomme illustrasjoner.