Bokelskere.no

Jeg er kanskje litt kvass da, men mener jo at dette blir på en måte mindre og mindre sant etterhvert som gruppeatferden mer og mer sammensveises. Kanskje for 30 år siden så funket det å være god og grei og så fikk du ofte smake på velment gjengjeld, eller på den andre siden av skalaen, være grufull og bli belønnet med såkalt karma da. Men i dag? I dag kan vi strebe for alt vi makter med gode intensjoner, og så er det gammelt nytt i løpet av 24 timer. Det gjelder alt i verden fra kriger og presidentvalg og nasjonale kriser og forferdelige hendelser; det er nyheter i 24 timer, men så fikk Rihanna ny kjole eller så var det et sjokkerende resultat i fotballkampen. Digital demens er jo et faktum som påvirker konsentrasjon, fokus og hukommelse. Så jeg mener jo sitatet ditt er veldig fin i antikk teori, men i det moderne livet så er vi nå anatomisk begrensede til å leve opp til det pene sitatet. Når fysiologien forhindrer det, så blir det en strak nedadgående kurve når det kommer til godt avler godt, selv om unntakene alltid finnes der ute i verden. Det kommer jeg alltid til å tro og håpe på. Jeg mener vel at menneskets selviskhet trumfer alt. All gjenspeilet godhet som kunne kommet vår vei, forsvinner på veien pga. det moderne menneskets tankemønstre som opererer kontinuerlig på en "gi meg stimuli" basis, som da direkte motvirker kontemplasjon og innsikt i hva andres (gode, velmente) handlinger egentlig er verdt, og hva som krevdes av noen andre å gjøre dette nettopp for deg. Akk, men håpet lever og vi får fortsette ferden som dem vi er.

Dette var pent. Jeg lurer på hva med de som både er nice og kind på stor skala, typ analytiske samaritaner som ikke har annet å gjøre enn å prøve å få andre til å smile i dagen sin? Kan det være noe punkt på linjen hvor disse atferdskarakteristikkene overlapper hverandre og skaper en tredje definisjonstilhørighet? Hva kan det så være?

Moro! Det er noe annet enn smarttelefon i 5-årsalderen haha x). Vi kan jo fortsette å tro at det vi gjør på nettet er selektivt og til tider gjennomtenkt, men vi dras vel alle mot samme atferdskonsensus (publiserings- og observasjonsnormer på de store mediene).

Kan jeg spørre om du kjenner til originaltittelen på boken? Tar gjerne og leser denne av Harper Lee, men jeg leser utelukkende bøker på originalspråket for å bevare forfatterens sanne ideer.

Til tross for datert språk, som i dag nok framstår negativt (for eksempel når han konsekvent omtaler polynesiere som «innfødte» eller «de brune»), så er dette en helt fantastisk bok. Heyerdahls anliggende er å vise oss i Vesten at våre vitenskapelige dogmer, særlig med tanke på hvordan vi ser på fortidens kulturer, er riv ruskende gale. Havet var ikke noe europeerne var de første til å krysse, men noe sjøfartskulturer hadde gjort i tusenvis av år før vi i det hele tatt fant veien ut av Middelhavet. Denne boka er sånn sett en triumf, og også utrolig godt skrevet. Du føler at du opplever hver bølge, hver dolfin og hvert dansetrinn når de omsider når Polynesia. En bok som i 2023 fremdeles er utrolig god og utfordrer oss! Etterordet fra 1994 er er flott punktum som oppsummerer Heyerdahls syn og utfordrer vestlig vitenskap som dogmatisk og «malstyrt».

Fascinerende fortellinger fra en etterkrigstid da de eneste menn var de som manglet et lem eller forstanden. En levende og oppfinnsom verden ved siden av den offentlige. Forunderlig hvor aksepterende, fantasifullt og smidig folk forholdt/forholder seg til myndighetene.
Dessverre litt vanskelig å holde trådene i historiene og folks navn fra hverandre for meg.

Fascinerende lesning om kampen for overlevelse etter at Shackletons ekspedisjonsskip ble fanget i pakkisen ved Sydpolen i 1915. Shackleton med 27 menn, 69 hunder og 1 skipskatt befant seg etter hvert strandet på flytende is, mens Endurance knakende ble knust.
Endurance var bygd i Sandefjord og var en uvanlig solid og komfortabel skute opprinnelig bygd for turisttransport til Sydpolen. Men hun var ikke bygd med tanke på pakkis. Likevel motstod hun pakkisen i mange måneder.

Shackleton er priset for sine evner til å lede flokken sin. Men han var nok ingen strateg, ellers ville han ikke gått inn i pakkisen i utgangspunktet, med Endurance. Han hadde heller ikke med radiosender.

De endeløse strabasene er nøktern beskrevet av forfatter Alfred Lansing. Mannskapet utviste en bemerkelsesverdig britisk stoiskhet. Keep calm and carry on til tross for store fysiske påkjenninger. Psykiske problemer er ikke nevneverdig omtalt - men noe annet er kanskje ikke å forvente fra en bok fra 1959.

Jeg skal ikke røpe hvordan det gikk med menn og hunder og katt, men det rare er at flere av de overlevende meldte seg i tjeneste i kampene i 1. verdenskrig etter at de kom hjem. Noen døde der i stedet.
Jeg vet ikke hva de var laget av, disse mannfolka.

LEST FERDIG

Leste denne i romjula 2022, og dette skrev jeg om den på min bookstagram-konto @jordmorhanneleser den 31/12-22:

«Denne boka og en boks med lakriskuler fikk jeg av sønnen min til jul i år. Starta på boka 1.juledag og ble ferdig i dag, årets siste dag. Jeg er glad jeg ikke hadde satt opp liste over årets beste leseopplevelser enda, for denne gikk rett inn der. For en fantastisk bra bok. Godt språk, poetisk og vakkert. Flotte beskrivelser av natur og dyreliv i Finnmark. Beskrivelser av livet på midten av 1800-tallet med sine normer og regler og ikke minst arbeidet for å klare å ha mat nok og husly til seg og sine. Evner som går i arv, Guds ord og overtro hånd i hånd. Og så er det kjærligheten, så vanskelig men likevel så sterkt mellom disse to som er bokens hovedpersoner. En forbudt kjærlighet som likevel leves ut, fordi det ikke er mulig å holde tilbake. Gleder meg at det er varslet at dette skal bli en trilogi!»

Møtte forfatteren på et bokbad av henne holdt av Norli Kremmertorget her i Elverum i slutten av april i år. Veldig interessant å høre hvordan hun har jobba med boka. Hun har lest i kirkebøker og gamle protokoller av alle slag. Spennende! Da jeg fikk signert bøker av henne, sa jeg at jeg gleder meg veldig til oppfølgeren. «Det gjør jeg også», svarte forfatteren blidt! Artig!

Veldig interessant hvordan man opplever historier så forskjellig. Enig i at det er dystert og mørkt, men jeg synes nok likevel det er en ganske stille historie. Det som nevnes av kannibalisme føltes veldig kortvarig ut for min del.

Så fin anmeldelse. Fikk lyst til å lese denne boka.
Hjemlengsel kan være et hvileløst sted. Som Hatterud her er inne på; man får passe på så man ikke ønsker seg hjem til et sted som ikke finnes lenger. Som kanskje aldri fantes.

Jeg leser Anna Karenina akkurat nå. Jeg har Bokklubbens utgave fra 1996. Oversetter er Erik Egeberg, og ettersom jeg kan forstå så gjorde han oversettelsen på -70-tallet. Mulig han kan ha gjort noen språklige endringer til denne utgivelsen?
Uansett så synes jeg det går veldig fint å lese, det flyter lett og jeg synes slettes ikke det er så tungt som mange har sagt. Selv ikke med mange navn å forholde seg til. Det er en historie man kan bli litt hekta på!

Vi hadde en interessant samtale om oversettelser av Anna Karenina i fjor.

Takk så meget! Hatt denne filmen i listen over produksjoner å se i en årrekke nå, men nå blir jeg nødt til å få lest boken først! :)

Jeg liker å blafre gjennom sci-fi-bøker fra forrige århundre; det er spennende å se hvordan den forrige generasjonen så for seg den umiddelbare og langt forestående fremtiden, og dra sammenligninger med den faktiske utviklingen av samtidsteknologien og våre tidsrelevante prognoser om hva som er i vente. Denne pocketboken av A. B. C. ble publisert for første gang i 1969 (Dell Publishing).

Brasidius er sersjant i den spartanske politibataljonen på den ødeliggende planeten Sparta. Planeten deres er kun befolket av menn, og reproduksjonssystemet består av en fødselsmaskin som, via kvinnelige donasjoner fra den eneste andre kjente sivilasjonen, Letterhaven, pumper ut kun mannlige avkom. Tilsynelatende så.

Karakterene i boken har alle navn direkte tatt fra, eller basert på, greske storheter. Jeg er veldig glad i og stolt av alt vi har fra grekerne, så jeg likte godt likhetstrekkene mellom karakterene og de virkelige legendene.

En dag dukker det opp et fremmed romskip fra en planet som de fremtidige spartanerne ikke hadde kjennskap til. Ombord fantes det kvinner. Vi blir bare direkte kjent med Dr. Margaret Lazenby. Hun var en arkadianer (Arcadian) fra planeten Arcadia. Dette mystiske (rom)vesenet var ulikt noe annet spartanerne hadde sett før, og det generelle nærværet av kvinnene utviklet nye følelser og lyster i Brasidius og den generelle befolkningen.

Historien utvikler seg i en avdekkende retning, hvor Brasidius får i oppgave av sikkerhetskapteinen Diomedes å finne ut av hvorvidt doktorene, som hadde høyest status i samfunnet, under Kongen, var lojale til kongeriket. Brasidius opptrer også som guide for Dr. Lazenby mens hun forsker på atferden i byen og på landet, under oppdrag hvor det foreligger action-pakkede, korte eventyr.

Det foregår noe hemmelig og uforklarlig på Sparta, noe Brasidius gradvis oppdager mens han etterforsker saken. Doktorene, som hadde ansvar for fødselsmaskinen, hadde i all hemmelighet også 'produsert' kvinnelige avkom som de holdt skjult i kvarteret deres til egen nytte. Etterhvert blir det gjort åpenbart at det er et gode å innlemme kvinner i samfunnet, og det blir et opprør med Diomedes i teten. Folkemengden stormer 'oppdrettsanlegget' og den mest spennende delen av boken er slutten, hvor Brasidius, Dr. Lazenby og de andre 'avlede' kvinnene må unnslippe mengden av villfarne menn på jakt etter det hittil ukjente.

Gjennom boken blir hovedkarakterne introdusert til nye ting som kaffe, tobakk og kvinnelig innflytelse, inntrykk som var tidvis underholdende å lese om. Enkel og rask lektyre om en alternativ verden i oppløsning.

Terningkast: 3.

HAR LEST FERDIG:
Her er min kommentar om boka som jeg la ut på min bookstagram. Heter @jordmorhanneleser der, om noen vil følge.

Verden, slik vi kjenner den, har falt sammen. Alt dyreliv er borte, det samme med vekster og planter. Bare havet og noe skog står igjen. Boka følger far og sønn mens de vandrer i det som synes som en evig forflytning, mens de prøver å finne noe å spise så de kan overleve enda noen dager. Det finnes andre overlevende, men man kan ikke stole på noen. Forfatteren beskriver godt den dystre vandringen gjennom dødt landskap og tomme byer. Boka handler stort sett om det nære forholdet mellom far og sønn. De kommuniserer enkelt, både ift innholdet i det de sier og ift antall ord de sier til hverandre. De er sultne og redde og de fryser og er sjuke. Ingen tv eller nett eller annet de kan snakke om. Det føles veldig passende og naturlig at forfatteren har laget så enkle samtaler mellom dem, for hva ellers skulle de snakke om?

Interessant. Jeg syns det med korte kapitler og mye luft er et godt valg, sett i sammenheng med det du kaller drømmende i formen. Leserens egne tanker og fantasi får spillerom på den måten.

Lest 40 sider. Dette blir en sterk fortelling.

Jeg er ca halvveis i boka. Skal ikke gå inn på handling siden kanskje ikke alle er like godt i gang, jeg har bare lyst å si noe om kommunikasjonen mellom far og sønn. Den er veldig begrenset sånn ift ord. De bruker få ord, mye bare enstavelse, da de snakker med hverandre. Samtalene er også korte. Jeg tenker litt sånn at kanskje er det fordi det ikke er noe å si. Verden er i oppløsning, det er ingen form for tv/nett/lesing som gjør at man har noe å snakke om. Man vil bare overleve. Og da blir samtalene preget av at det kun er sult, frykt og at man er sliten, som det snakkes om. Noen av dere andre tenkt på kommunikasjonen dem i mellom?