Bokelskere.no

Er du kvinne og har fått påvist høyt totalkolesterol i blodet? Gratulerer - du kommer til å leve lenge i landet. Det viser nemlig resultatene av en norsk undersøkelse. Norske kvinners levealder øker med økende innhold av totalkolesterol i blodet (Petursson et al. 2012). Jo høyere totalkolesterol jo bedre. Men, i bunn og grunn betyr dette at "totalkolesterol" ikke kan brukes til å si noe om risiko for hjerte- og karsykdom i det hele tatt. Det er nemlig andre faktorer som teller.

Forfatterne av denne grundige boka er oppdatert på den nyeste forskningen og har funnet ut at det ikke er fett som er problemet for hjerte- og karsykdom, det er tvertimot sukker. Det er sukker som omdannes i leveren til triglyserider som fører til økt dannelse av de minste LDL-partiklene som kan føre til høyt blodtrykk, blodpropp og annen hjerte- og karsykdom. Men du får ikke målt de minste LDL-partiklene hos fastlegen.
Gjennom jobben har jeg tilgang til alle vitenskapelig artikler, så jeg har gått inn og lest en del av de vitenskapelige publikasjonene som Hexeberg refererer til i boka. Og jeg finner ingen feil, ingen unøyaktighet eller fri tolking av forskningsfronten fra deres side.
Tvert imot blir jeg opprørt og forferdet over at Helsedirektoratet og de ekspertene de omgir seg med IKKE er oppdatert på forskningsfronten - ikke engang forskningsfronten der den stod for 20 år siden. Jeg forventet at de nye nordiske kostholdsrådene ville ta hensyn til forskningsfronten på dette området - men det har de valgt å omgå.
Så her står vi da. Med leger som må skrive bok for å forsøke å nå fram med viktig budskap.

Jeg slutter meg helhjertet til Michael Ondaatje, som er sitert på omslaget mitt:
"Sheer entertainment. It is a book I'll re-read every few years - for the pure pleasure and skill of it"

Fantastisk driv i denne romanen. Ingen overflødigheter. Korthugd og konsist. Bokens Beth Harmon kunne forøvrig like godt vært gutt; hadde "hun" vært erstatte med "han" ville det fungert like godt. Vi blir først og fremst kjent med Beth gjennom hva hun gjør, og ikke hva hun føler. Hun har sex med hvem hun vil og lar seg ikke binde. I en hvilken som helst annen roman ville hun endt opp med sin første crush til slutt, naturligvis - men ikke slik her!
Først mot slutten av boka kommer Beths følelser frem. Kanskje i takt med utviklingen i rusmisbruk.

Romanen ble publisert i 1983, under den kalde krigen; og 2 år før Sting minte oss på at "Russians love their children too". Tevis beskriver russerne i Moskva så menneskelig i denne romanen. Og slutten er rett og slett perfekt. Sjakk bygger bro.

Jeg må si jeg liker bøker og filmer fra 80-tallet. Historiene var mer optimistiske, og alt var mulig! Hadde denne romanen blitt skrevet i dag ville den antagelig blitt en adskillig dystrere affære.
Forfatter Walter Tevis døde året etter, i 1984. 4 av hans 6 bøker ble filmatisert, med kjente hovedrolleinnehavere (Paul Newman, Tom Cruise, David Bowie, Anya Taylor-Joy). Litt av en bragd. Applaus!

Gru-gleder meg til denne! Husker jeg så deler av filmatisering i svart/hvitt da jeg var liten/ung. Var en scene der jeg syntes var veldig ubehagelig. Spent på hvordan det oppleves i tekst og hvordan det oppleves når jeg nå er en god del eldre..

Et veldig godt spørsmål synes jeg. Som du sier, vinner alltid penger og fortjeneste. Hva er imidlertid noe av det viktigste i et velfungerende demokrati? Pålitelige sikkerhets- og helsesystemer er blant det.
Vi skal kunne bo trygt og leve uten dominerende frykt for at vi kreperer alene uten mulighet til å forlenge (kvaliteten på) eksistensen vår.
Tradisjonelle håndverksyrker, innsatsen bak hardt arbeid, den kompromissløse gode følelsen som følger et stykke hardtarbeidet resultat, følelsen av å arbeide hardt for noe, slite, lide med et mål i horisonten, det å ikke vegre seg over fysiske strebelser, det å følge i våre foreldres fotspor, begjæret om å prestere like bra eller bedre enn det gemene hop, presset fra familie og samfunnsstandarder som belønnet sterkt fokus på innsats og utdanning, alt dette som forsvant og fortsetter å svinne hen for hver digitale time som tikker.
Verden er vid. Det går ikke an å snakke om alle nasjoner, byer og bydeler som ett eller trekke direkte linjer mellom hva som fantes og hva som er borte i dag. Hvis det ikke finnes Starbucks i landet, er det virkelig et utviklet land? Kommentarene mine har grobunn i det norske samfunnet; verdens til syvende og sist mest utviklede land, tar vi med alt fra bruk av moderne teknologi til helhetlig innsikt i hva det vil si å kunne leve trygt og med muligheter til et sunt liv.
Med alt fokus på å forenkle hverdagen, forsvinner tradisjonene og de som blir født inn i verden i dag lider av mange hemninger som følge av det som mangler i samfunnet (mtp. å arbeide hardt for å oppnå noe). De som er unge i dag har ikke mulighet til å minns det som var, og våre eldre søsken og foreldre, som omfavnes i samme grad av dagens teknologieksistens, bidrar mindre og mindre til å opprettholde den innsatsviljen som fantes i dem da de var unge, som ledet dem til å ikke syte for å gjøre noe ekstra for å få til det som krevdes for å lykkes. Per i dag gjør vi ekstra innsats relativt til grunninnsatsen, som i dag er lavere enn den var for noen tiår siden. Den ekstra innsatsen anses da objektivt som lav. Folk syter raskere. År går forbi og man forblir på samme plassen, og lurer gjerne fortsatt på hva som er meningen med livet.
I min bok så skader det samfunnet i sin helhet når man forenkler alle prosesser, digitaliserer alt tidligere strev og reduserer de gode, sterke karakteristikkene vi var vant med å se i mennesket. Som jeg nevnte blir dagens innsats og dagens sammenligningsgrunnlag et nivå svakere enn det var tidligere, selv om det kan føles 'likt'. Den yngre generasjonen har bare dagens standarder å sammenligne med, og dermed nøyer man seg med mindre. Tidligere, mellom arbeidsøktene, innsatsen, strevet og reisen mot målene sine, belaget man seg på mindre stimuli enn per i dag. Kanskje vi mottok 10-15 inntrykksgivende stimuli i løpet av en dag, da i form av de menneskene vi møtte på, de ressursene vi hadde å lære av, og hendelser vi observerte eller som påvirket oss.
I dag har vi apper, eksempelvis Pinterest, som en gjennomsnittsbruker kanskje mottar 200 stimuli om dagen fra. Intense brukere, kanskje 1000 om dagen. 1000 bilder som man enten tenker bra/dårlig om, eller grader av bra/dårlig (kult, veldig kult, wow/æsj, så teit, for en tragedie), slik at man sitter igjen på enden av dagen som en opphakket personlighet avledet av 1000 avgjørelser om man likte noe eller ikke likte noe. Hvem er vi? Det stadige resultatet av alle disse sammenligningene?
Overordnede mål mener jeg bør rettes mot det som opprettholder et sunt demokrati, og det grunnleggende er ikke så altfor komplisert. Ved å inkorporere ny teknologisk stimuli, og utvikle den digitale hverdagen, forvirrer vi oss selv og over-kompliserer det som ikke trenger å være så innviklet. Det var mulig å følge trender i fortiden også, det var mulig å våkne opp 3 dager på rad med samme gode lynne, altså å være positivt innstilt i 72 timer. I dag våkner man sjelden opp med samme humør som man var dagen før. Nyheter og stimuli dominererer tilstedeværelsen og vi blir et produkt av en overflod av inntrykk, i stedet for en mer kalkulert eller redusert tilfeldig tilnærming som var tilfelle tidligere. Solide, trofaste karakterer. Enten var du godhjertet eller en råtass. I dag kan vi veksle mellom dette annenhver dag, og det godtas på lik linje som om det er den sunneste atferden i verden.
For å se objektivt på overordnet idealisme, må vi ta i betraktning all patologi som nå er hverdagen og inkorporere essensen i mennesket som fantes før vi startet denne nedadgående kurven. For det ultimate ønsket for arten vår i sin helhet, er vel å fremme sterke individer som ikke hemmes av vilkårlige inntrykk i en slik grad at det trekker ned prestasjoner, sinnsstemning og lysten/evnen til å drømme om noe for seg selv?
Overbefolkning, eller den eksponensielle veksten av arten vår, som skyter i været raskere enn vi kan, eller har råd og evne til å, bygge hjem og stabile samfunn for, er et objektiv problem å regne. Farlige yrker krever ofte menneskeliv. Moderne teknologi kan forhindre tap av liv i farlige situasjoner f.eks. ved å redusere risikomomenter eller i det hele tatt utføre farlig arbeid for mennesket, og dermed forsterke overbefolkningsfaktoren. Det er godt å forhindre tap av liv, men også med hvert forlengede liv, så tynges en annen persons liv ned. Det er ingen balanse sånn sett, ettersom vi alle kjemper for å komme oss til de reduserte mulighetene.
Det å være lat, eller å nøye seg med mindre, kan ses på som et gode i en overbefolket verden. Folk gjør mindre ut av seg, og de som faktisk griper sjansen, har fortsatt gode muligheter til å lykkes. Det blir et veldig Darwinistisk perspektiv, der den sterkeste er den som overlever.
Men hva er det som anses å være sterk i dag?
Hvordan kan vi etablere disse beskrivelsene uten å ta med hvordan det var tidligere?
Hvordan kan fortidens innsats gå i glemmeboken, og hvorfor skal teknologien sluke oss alle hele?

Jeg innser at jeg sporet av her. For å se konsekvensene så må erfaringer og studier i etterkant til, med mindre det skytes masse penger inn i prognoseforskningsetater som har monopol på avgjørelser om patenter skal godkjennes eller ikke. Ettereffekter kan først måles 'eksakt' etter en generasjon, eller et helt liv. Det virker det ikke som om vi har evne til å ta oss tid til, og suget etter nye måter å tjene penger på resulterer i sjeledød. Og prestasjonsangst. Og redusert potensiale.

Terrarium er satt i en nær fremtid der menneskehetens påvirkning på miljøet har gjort planeten ubeboelig, og folkemassene har flokket inn i konstruerte kupler for å bringe menneskearten videre.

Boken konsentrerer seg om kuppelen Oregon City i USA; her møter vi Phoenix Marshall og Teeg Passio som hovedkarakterer. Phoenix arbeider som væranalytiker og lever et monotont liv, som er ideallivet inni kuppelen. Innenfor så anses øyekontakt som tabu, alle kler seg med masker og kapper for å skjule hud, og hjemmene deres er regelrette bokser med prefabrikerte møbler og inventar. Syntetisk mat. Kunstig sollys. Gjennom kuppelen går såkalte pedbelts, som lar innbyggerne stå i ro mens de fraktes rundt omkring. Spasering er en ting fra fortiden.

En tidlig morgen når Phoenix åpner døren for å dra på jobb, legger han merke til en kvinne som går i motsatt retning av transportbeltet og på slikt vis blir værende på samme sted. Han har aldri sett noe lignende og han begynner å tenke over hvem denne gale kvinnen kan være. Når han ser henne igjen spør han henne om hva hun driver med. «It's called walking, stupid,» svarer hun og han blir forfjamset over at hun kan se ham rett i øynene uten sjenanse, noe som ikke er egnet før man er kommet langt inn i paringssystemet som består av 12 nivåer og forbyr å holde hender før man kjenner hverandre i mange måneder. Phoenix blir oppslukt av kvinnen og begynner en transformasjon.

Kvinnen, Teeg, er datter av skaperen av Oregon City. Faren hennes, sammen med arkitekten Zuni, la grunnlaget for hele kuppellivet. Teeg vil imidlertid ut.

Gjennom første halvdel av boken konverterer hun Phoenix med kvinnelig list til å bli mer naturlig menneske igjen gjennom leksjoner og visjoner om livet utenfor. Teeg arbeider selv som 'alt-mulig-mann' og er ofte utenfor kuppelen for å gjøre reparasjoner på rør og maskiner som forsyner kuppelen med det nødvendige for livet. Hun er del av et team som utfører disse farlige oppdragene, et team som alle lengter etter å rømme fra det innestengte livet for å begynne på nytt igjen utenfor, i en verden som flere tiår etter at menneskene sluttet å forsøple, forurense og forsømme den, har begynt å reversere leveforholdene og igjen bli et sunt medium for vekst og vilt.

Jeg synes Sanders skriver lett og kaptiverende, og det er ingen drøyt kjedelige sider mens de driver på inne i kuppelen. Phoenix sin omforming er interessant lesning, og Sanders sitt skille mellom den naturlige tankegangen og den innestengte, begrensede livsstilen, blir tydelig presentert.

Andre halvdel av boken handler om flukten deres fra kuppelen og opprettelsen av en koloni nærme Portland. De er da 10 personer som alle er sterke, spirituelle individer (med Phoenix som junior). Phoenix dalter etter Teeg hvor enn hun går, og blir en karakter som er villig til å følge henne hvor enn hun kan tenke seg å dra. Det er nytteløst å kjempe mot effekten hun har på ham.

I livet utenfor så bygges det, avles det og utforskes det for å finne ut om moren til Teeg (som faren hadde sagt hadde omkommet) er i live. Teeg finner moren i Portland, men 17 år vekk fra hverandre har forandret moren til det ugjenkjennelige. Hun er ikke interessert i Teeg siden hun mener datteren er infisert av 'bylivet'. Det ble ledet opp til dette gjenforeningsmøtet gjennom boken, men selve søket, møtet og ettereffektene ble relativt snurt. Også Zuni er en integral del av utviklingen av boken, Zuni som ble fostermoren til Teeg etter at faren hennes brakte henne inn i kuppelen mot morens vilje. Zuni flykter selv fra kuppelen i kjølvannet av de andre. I møtet med moren sin, nevner ikke Teeg noe om Zunis sanne jeg, noe jeg fant veldig merkverdig, i og med at dette kanskje kunne hatt en innvirkning på morens oppførsel og oppfatning av situasjonen.

På den måten Sanders bygget opp boken og inkorporerte flere og flere karakterer, kunne han nok ha forlenget boken med noen hundre sider med noen flere oppdrag, konsekvenser og eventyr.

Jeg er glad i det virkelige liv utenfor rutinert teknologieksistens, så det var fascinerende å lese om konverteringen til Phoenix. En gang viste Teeg ham et terrarium med levende planter, som var første gang han hadde sett ekte planter før. Boken gav meg et slags håp om at selv for den 'mest oppslukte' så finnes det håp om å vende fremover til en eksistens basert på rent, antikt grunnlag.

~ En fargerik karakter, en transformasjon, en koloni. ~
Imidlertid er det potensiale til å gjøre mer ut av boken.

Terningkastet ender på: 4.

Må bare legge til at den negative gjenspeilingen i større grad er større i det moderne livet enn tidligere. På nettet kan du henges ut flere år etter en dårlig atferd, mens i fortiden ville ikke omdømmet ha spredd seg like langt.

Veldig pent skrevet.

Har dessverre ikke lest denne boken, Harald, håper at noen andre her kan hjelpe deg med saken. Jeg synes bare det var kult å se noen andre som under lesningen eller i etterkant også lytter til musikken beskrevet for virkelig å få med seg atmosfæren rundt det som hender i lektyren.