Bokelskere.no

Virkelig? Jeg opplevde det motsatt. I boka er det ingen tidsbegrensninger, så temaene gikk mer i dybden og ble mye bedre forklart. Man fikk med seg mye mer av det Eia hadde funnet ut. Det ble Hjernevask pluss synes jeg. :)

Det var et godt svar, og jeg er for så vidt enig med deg. For oss som ikke er Oprah er det umulig å bli "kjent med" og få synspunktet til alle menneskene vi leser om. Sånn sett er vi ganske heldige. :) Men det er umulig å ha et normalt liv uten å gå glipp av noe av det som er verdt å oppleve, og da synes jeg folk må få prioritere selv og ikke bli sett på som "stakkarer" fordi de bruker tiden på andre ting. For de som ikke kan fordra å lese kan det like gjerne gå andre veien, kan jeg tenke meg. :p

Veldig stilig. Tenk å hatt et lite nattbord for eksempel i samme stilen, det hadde vært litt kult.

Selvfølgelig har de fleste et liv utenom lesning også, men det virker som noen mener at lesing er så enormt viktig og at det ikke går an å leve uten omtrent... Det er jeg uenig i, og jeg synes det blir feil å tenke sånn.

Det blir sikkert lengre til en om få år da trur jeg. For det stopper nok ikke momentant opp med produksjon og salg, det blir vel først en gradevis nedgang...og så er det jo millioner av mennesker som eier millionvis av trykte bøker og disse vil jo fortsette å finnes i hvertfall et par generasjoner til. Også kanskje trykte bøker tilsutt blir verdifulle for det finnes så lite av dem at mennesker niholder og ta vare på de eksemplarene som er igjen i flere hundre år etter det.

Oi, kom akkurat på, tenk på bibliotekene da og biblotekarene. Det kommer i så fall til å bli et utdødd yrke. Og jeg som har så lyst til å utdanne meg til bibliotekar!

Det er mulig jeg blir upopulær nå, men jeg er faktisk helt uenig. Og jeg synes at å si at "et liv uten bøker er et tomt liv" og lignende er ufattelig frekt. Det blir som at jeg skal si at fordi jeg har en hund som har gitt meg ufattelig mye, mer enn jeg kan beskrive, så har de uten hund et tomt liv. At det må jo være utrolig trist å komme hjem uten å ha en hund som hopper av glede for å se deg, at det går jo ikke an å sove om natta uten at en hund ligger på beina dine, at det må være ensomt å gå glipp av det supre treningsmiljøet som jeg er med i, at det må være deprimerende å gå glipp av mestringsfølelsen du får når du har fått hunden din med på ditt lag og kan lære den nesten hva som helst.
Mitt liv ville vært utrolig tomt hvis jeg ikke hadde hatt en hund, men det gir meg ingen rett til å dømme andres hundeløse liv. (Selv om en del mennesker som henger på hundefora har akkurat samme holdningen til et liv med hund som dere har med et liv med bøker: at det er helt nødvendig og man ikke kan leve et fullverdig liv uten...)

Greit nok, en bok blir du ikke allergisk mot, den biter ikke, og den røyter ikke (DET hadde vært gøy!), men jeg synes det kan sammenlignes likevel.
Våre liv ville kanskje vært tomme uten bøker fordi det å lese gir oss uendelig mye tilbake. Jeg kommer aldri til å slutte å lese. Hva pokker skal jeg finne på mens hunden sover da? Men det er fordi jeg liker å lese, jeg synes det er interessant, og jeg har funnet ut at det er noe jeg vil bruke mye tid på. Andre har et helt annet syn på det å lese, og hvorfor er det feil?

Selv om jeg elsker bøker, så synes jeg at lesing på en måte er en ganske handlingslammet hobby... Hvorfor leser vi om verden i stedet for å oppleve den? Vi kunne jo for eksempel reist til India i stedet for å lese Shantaram og A fine balance. Vi kunne blitt etterforskere i stedet for å lese krim. Vi kunne blitt kjent med spennende mennesker i stedet for å lese biografier. Helt likt vil det jo aldri bli, det vet jeg. Selv om du reiser til India er det liten sjanse for at du blir innblandet i mafiaen, eller tvangssterilisert. Men vi kunne opplevd kulturen, snakket med menneskene som bor der og hørt hvordan det er der. I stedet sitter vi altså i Norge med nesa ned i en bok... Hvem bestemmer hvilken måte å lære om og oppleve verden på som er riktig?
Nå påstår ikke jeg at alle som ikke leser reiser til India eller bruker livet sitt til noe som er verdifullt for dem, man skal jo tross alt ha en jobb å leve av, og å reise rundt og oppleve ting er litt mer krevende enn å dra på bokhandelen og kjøpe ei bok til 3-400. Men selv om noen har et "tomt" liv kan man ikke påstå at det er fordi de ikke leser, eller fordi de ikke har hund, eller fordi de ikke tror på Gud (det er jo mange som mener at det er helt nødvendig for å ha et fullverdig liv også, tygg litt på den)...

Og hvem er det som har "bestemt" at det mennesker bruker tid på er enten å lese, eller å se på tv? Det finnes jo utrolig mange uliker hobbyer og interesser å bruke tid på. Noen fotograferer, og de får et bilde på verden som vi aldri kommer til å få av å lese bøker. Noen holder på med dyr og får en kontakt med dem som dere aldri får bare av å lese om dem, og er med i et sosialt nettverk som ikke kan sammenlignes med lesegrupper. Noen driver med idrett, de er med i et sosialt samhold og samarbeid, og de får jevnlig følelsen av å vinne. Noen hopper i fallskjerm - tør dere påstå at dere får det samme kicket av å sitte i sofaen og lese på papir?

De som ikke leser går glipp av mye - ja - men det gjør vi som leser også. Ingen kan få med seg alt, livet er alt for kort til det. Jeg synes at i stedet for å sitte og synse om andres liv ut ifra hvor mange bøker de har hjemme, så bør vi heller være glade for at vi finner den gleden i bøker som vi gjør, at vi har funnet noe vi er oppriktig interessert i og som vi liker å bruke tid på.

Det er mulig jeg har formulert meg klønete her og der nå, men sånne holdninger som jeg ser hos en del her provoserer meg grenseløst...

I går gadd jeg ikke å vente lenger, så jeg gikk på biblioteket og satt meg på venteliste på boka "Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna.Det blir ikke min tur før 01.11, men den som venter på noe godt...! :) Gleder meg skikkelig til å lese den!

Jeg har ingen erfaring med dette, hadde vært spennende å prøve da :) Men hva med å skrive en beskjed på en liten lapp som man taper i permen på boka hvor det står litt om hva bookcrossing er og går utpå, så kanskje personen som finner boka blir litt mer inn for å sende den videre. Også kan man eventuelt skrive under når man har lest boka, så kan den neste som mottar boka se hvem og hvor mange som har lest den :)

Så bra :) Det skjedde igjen i går skjønner du, men bare et kvarters tid. Men da skjønner jeg :)

Eg trur ikkje eg skjønar heilt kva du meinar med "skumlest". Vil det seie å lese fort eller å hoppe over nokre linjer, evt, sider i blant?

Sjølv har eg 3 lesemodus:

1. Pensumlesing, og det går begredeleg sakte, gjerne ikkje meir enn 15 sider i timen.

2. Vanleg lesing.

3. Hurtiglesing. Som er ein litt raskare variant av vanleg lesing. Eg har tatt tida og rekna ut at eg leser 80% raskare.

Skilnaden mellom 2 og 3 er berre farten, men eg klarer ikkje å halde på med hurtiglesing så lenge av gangen. På den andre sida går ikkje lesefarten ut over kor mykje eg får med meg av boka, så lenge eg er på det reine med at boka er noko eg lese som kos, og ikkje som pensum.

Pensumlektyre er ikkje kos, og eg er alt for klar over at det må memorerast og dermed oppstår det stress, og eg trenger lengre tid på å få med meg ting. Men dersom det dukkar opp ein digresjon eller ein tekst under eit bilete, merkar eg straks at dei andre lesemodusa slår inn, det er nemleg artig med slike små avbrekk.

The Book Thief! Liker stilen veldig godt, med gammelt papir og bare en enkel tegning. Enkelt og pent. Og så passer det perfekt til boka. (Og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor de har brukt en helt annen skrifttype på det norske...)

Liker også veldig godt omslaget til Journalistjævler og andre bøker i den stilen. Det enkle er ofte det beste.

...det går jo ann å søke på de meste populære da(de med flest følgere), dette er jo ikke helt det samme...men jeg finner at disse er blandt de som har vært på bokelsker'n lengst.

Jeg er enig med deg at en god krim eller en spenningsbok går kjappere å lese en de fleste romaner. Jeg leser mest spenning... inne imellom krim, fordi jeg gjerne blir litt rastløs av romaner som tar meg evigheter å lese. Men noen ganger trenger jeg noe litt dypere eller mer tankevekkende og da tar jeg meg tid til en god roman.

Hehe...kanskje ikke mitt favorittomslag, men må bare nevne det likevel :p Kom akkurat over boken; "Døden og pingvinen" av Andrej Kurkov. Og bokomslaget fikk meg i godt humør på sekundet. Det er artig, kult...det er helt briliant!

Uff...var på loppemarked i dag, og det var posesalg på bøker. Selvfølgelig endte jeg opp med 16 bøker. Og jeg fant ut etter å ha prøvd å organisere de i bokhylla mi at jeg herved har fått for liten plass. Og desverre har jeg ikke mulighet til å skaffe mer hylleplass for øyeblikket heller. Så neste gang jeg kjøper bøker, blir jeg faktisk nødt til å forvise en stabel bøker til et bortgjemt kott eller noe. Og i å for seg så er det greit siden jeg har stabel opp og stabel ned med ungdomsbøker jeg aldri kommer til å lese igjen. Men jeg klarer liksom ikke å flytte på de eller kvitte meg med de heller for de har jo betydd noe for meg en gang i tiden. Akk og ve for et vanskelig valg!

Orden "likesom","også" og "ikke sant?" er utrolig irriterende når de stadig blir brukt både skriftlig og verbalt!

Å "bedømme" en bok som dette er vanskelig. Jeg kunne sikkert pirket litt på språket, hvordan boka var oppbygd osv, men det føles litt meningsløst. Poenget er at dette er en viktig bok og en sterk historie som er verdt å lese.

Første del handler om Arnfinns oppvekst. Om hvordan han skammet seg og prøvde å undertrykke legningen, og hvordan han fant veien "ut av skapet" ved hjelp av troen sin. Om hvordan han gikk fra å være et prakteksemplar av en bedehuskristen, til å bli helt utstøtt av miljøet sitt nærmest i løpet av natta. Om hvordan noen, blant annet foreldrene, heller ønsket ham død enn homofil...

I andre del er Bibelen utgangspunktet, det vil si de delene av dem som blir brukt av bokstavtro kristne til å fordømme homofili. Arnfinn argumenterer mot bruken av disse og setter dem i perspektiv med resten av Bibelen. For eksempel spør han hvordan kristne kan bruke mangel på formering som argument for at homofili er galt, mens heterofile par som ikke kan få barn er helt greit?

Helt til slutt er det et veldig interessant intervju med en professor i teologi der argumentene hans blir utprøvd.

Før jeg leste denne boka skjønte jeg ikke hvordan homofile kunne tilhøre denne religionen, men nå ser jeg litt annerledes på det. Og jeg har nye argumenter i bakhånd hvis jeg skulle havne i en homofilidiskusjon. ;)

Blir kanskje litt drøyt å ramse opp de ca 200 bøkene jeg har på ventelista og som jeg klør etter å lese... Men jeg gleder meg i alle fall til å hente "Født sånn eller blitt sånn" på biblioteket i morgen, den har jeg ventet lenge på.

Jeg har kommet til side 164 og synes ikke den fenger på noen som helst måte ... Lurer på om det har med smak å gjøre eller om jeg rett og slett er for dum til å se det geniale med denne boka.