Bokelskere.no

Jeg har lest noen bøker av Shari Lapena og lurer på om denne blir min siste.

Grunnen er at bøkene hennes minner meg veldig på bøkene av Ruth Ware. De kommer opp med noen gode konsepter, men fortellerstemmene blir noe flatt og forutsigbart. Ingen lykkelig familie hadde et godt konsept og mistenker at jeg ville ha likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.

En spesiell familie
Ingen lykkelig familie er uansett om en rikmannsfamilie som aldri har vært lykkelig, stort sett på grunn av den kravstore faren i familien. Han har alltid vært kravstor til de voksne barna hans, og aldri hatt noe nært forhold til dem. Rikmannskfamilier er kjent for å overlate barna til de andre bare fordi de kan. Hans kone er den som ikke tør å gå i mot ham.

Etter en påskemiddag, blir foreldrene deres funnet myrdet på en brutal måte i deres eget hjem. Det går rykter om at det må være en av barna deres, eller elsker bare naboene deres sladder?

Ikke en forfatter for alle
Jeg har lest tre bøker av Lapena i skrivende stund: Ingen lykkelig familie, Naboparet og A Stranger in the House. Så har prøvd bøkene hennes på norsk og engelsk. Det har ikke noe med oversettelsene å gjøre at jeg ikke er helt begeistret for bøkene hennes. Det er nok fortellerevnen som ikke engasjerer helt og bøkene hennes blir fort for lette. Det krever ikke mye å lese dem og fungerer best som grei underholdning der og da. Det samme gjelder Ingen lykkelig familie. Syntes mange av karakterene var interessante å lese om, spesielt Dan, men det var ikke nok.

Fascinerende familiedynamikk og harde bud som var underholdende og engasjerende å lese om, men ellers var Ingen lykkelig familie noe langdryg og masete. Tror nok dette blir min siste bok av Lapena siden jeg ikke får mye connection til bøkene hennes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Har du lest Hornblower-serien?

Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.

Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.

Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.

Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.

Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Da slenger jeg i stedet inn et forslag om Lolita, sånn i siste liten.

Oi, det hadde jeg glemt. Bra du holder styr på dette. :)

Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.

Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.

Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.

Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?

Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.

Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.

Fra min blogg: I Bokhylla

Siden denne runden er verdenslitteratur vil jeg foreslå noe annet enn vestlig litteratur. Mønsteret rakner av nigerianske Chinua Achebe skal være en afrikansk klassiker. Utgitt i 1958 (ni år før borgerkrigen brøt ut). Handler bl.a. om britisk kolonisering, kulturforskjeller, samfunnsendringer, mannsrollen i endring.

Dette er oppfølgeren til The River, noe som er dårlig markert, men det gjør ikke noe om man leser denne først. Det er bare noen få detaljer fra første bok som blir nevnt, og slike ting plager ikke meg. Men om man er fisefin på spoilere, bør man nok lese The River først.

Mystisk hovedperson og konsept
Den er om Jack som er i midten av tjueårene. Han tar en pause fra ranchen som han driver sammen med sin far, for å jobbe som guide ved en fiskerhytte. Fiskerhytten er for rike gjester og befinner seg på et privat område.

Han skal være guide for Alison som er en svært kjent artist som han ikke kjenner til, og sammen merker de underlige ting som foregår. De som jobber der virker hemmelighetsfulle og anspente, og nabogården har de fått beskjed om å holde seg unna. Hva er det de egentlig skjuler? Jack som hadde tenkt å slappe av med en enkel jobb, blir opphengt i å finne ut hva som skjer på nabogården og hvorfor de som jobber ved fiskerhytten, roter med tingene hans?

Forfriskende setting
Det er ikke ofte jeg leser såkalte utendørs thrillere, men noen ganger er det vel det man trenger. Jack er kanskje en standard underdog som prøver å gjøre det rette. Han kan bli litt kjedelig i lengden, men samtidig er han noe mystisk. Båndet mellom ham og Alison var ikke helt troverdig eller spennende, men heller typisk.

Peter Heller har ikke en avansert fortellerstemme. Han skriver veldig lett og det er mye bruk av linjeskift, så teksten er veldig luftig sådan. Men det fungerer hvis man vil ha noe lett og engasjerende, noe som er underholdende der og da. Fordi det skjer noe hele tiden, og man blir nysgjerrig på hva de ansatte og nabogården skjuler. Samtidig pågår covid, så det er hensyn å ta på grunn av det også. Selv syns jeg ikke covid er fryktlig spennende, men passet godt inn i denne settingen.

En mystisk og actionpreget thriller med mange vendinger og kryptisk undertone. Selv om fortellerstemmen var vel enkel, funket det, og bød på en del stemning. Det var nesten som å lese denne boka utendørs, selv om man satt inne ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Har du hørt om gutten som ropte ulv?

Spennende vendepunkt for Varg
Varg er en ensom gutt som sliter med sitt. Han har ingen venner, bortsett fra rottene Mikke og Mus, og han mistet moren sin for noen år siden. Han sliter med å passe inn i klassemiljøet, og han føler seg også utenfor i sosiale medier. Ting forandrer seg da en eldre mann flytter inn i et hus i nærheten, et hus som er litt falleferdig. På grunn av en skoleoppgave, havner han i trøbbel, men noen av klassekameratene blir imponerte. Det gjør til at de kontakter ham mer, og Varg håper at han er i ferd med å få venner. Men denne eldre mannen finner ut hvem Varg er, og truer ham. Vil noen tro på det Varg sier, eller skrøner han bare for å få nye venner?

Forfatteren beskriver Varg godt som en gutt med altfor mye rastløshet, og har kanskje ikke full oversikt på alt, noe som gjør at det skremmer andre som ikke kjenner ham så godt. Alt han vil er å få venner, og være en del av noe. Forfatteren gir også et godt eksempel på hvor eksluderende og det å vekke ensomhetsfølelsen ved bruk av sosiale medier og gruppechatter. At man kanskje ikke er god nok til å være en del av noe. Hvor langt er man villig til å gå for å bli kvitt ensomhetsfølelsen, og vil man alltid bli sett på som av tvilsom karakter?

Å føle seg ensom og annerledes
Selv om Ulv ulv er målrettet for unge lesere, vil nok mange kjenne seg igjen, da man begynner med Internett i tidlig alder, i hvert fall dagens ungdommer. Sosiale medier har aldersgrense, men noen slipper til selv om de kanskje ikke er gamle nok. Så det er vel mye å kjenne seg igjen både for unge og voksne lesere i noen av aspektene. Å ta vare på sin egen helse og ikke bli like påvirket over andres hverdag, uansett hvor glansfullt og kult det kan virke som.

Selve boka er lettlest, og det skjer noe hele tiden. For min del kunne noen av partiene bli litt gjentakende og som voksen leser ble retningen vel åpenbar. Det gjorde ikke noe, da jeg stort sett ble underholdt. Unstad er uansett god på karakterbeskrivelser i begrenset format, og beskrive det vanskelige på en nøytral måte. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å leser mer av henne, selv om jeg ikke er i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Vet du hvem du har i hus?

Har du en ukjent leieboer?
Eller er du sikker på at du bor helt alene eller med folk du kjenner? En gammel mann påstår at han aldri har sett kvinnen og gutten i kjelleren før, som blir funnet helt tilfeldig. Han er bare en gammel og forvirret man. Adam Fawley blir satt på saken. Denne gutten vekker en sorg i ham, siden han og hans kone mistet deres sønn for ikke lenge siden, og sorgen sitter i enda. Men hans kone, Alex insisterer på at gutten blir boende hos dem enn så lenge. Under etterforskningen, finner Adam ut en slags ledetråd om en ung jente som forsvant for mange år siden, som er blitt en cold case. Har disse sakene en forbindelse?

I mørket er fortalt som vanlig bokform og blandet med forskjellig bruk av media. Man leser intervjuer, videopptakbeskrivelser, avhør og mye annet. Er ikke helt fan av forskjellig bruk av media, men heldigvis består ikke hele boka av det. Det brytes opp med noen av disse forskjellige brukene av media.

Hunter skriver som regel om mørke saker, og det gjør hun denne gang også. Denne saken kan minne om noen av sakene fra virkeligheten. Jenter som er blitt holdt fanget i flere år før de klarer å rømme, eller som ble funnet. Denne boka er et eksempel på at det kan også skje i et vanlig og rolig nabolag. Spørsmålet er om det er den gamle professoren med alzheimers som står bak, eller om det er en sak med en enda mørkere vending ...

Noen småtørre partier
Noen av partiene kunne bli noe gjentakende og tørt, noe som ofte skjer i krimbøker, men likevel klarte den å holde interessen min oppe hele veien. Hunter skriver mørkt og realistisk uten for mange overdrivelser. Så har sansen for skrivestilen hennes. Det er også lett å se for seg det som skjer mens man leser, i stedet for at man faller ut.

Det er ikke mange etterforskere jeg liker. Mange kan bli oppslukt av familielivet eller blir altfor like. Men det er noe humant med Alex Fawley. Han har sine sterke og svake sider som han prøver å balansere når ting blir kaotisk.

Tidligere har jeg lest Alt dette raseriet av Hunter, som jeg tror er den femte boka i serien, og selv om jeg likte den hakket bedre, kommer jeg til å lese flere bøker i denne serien. Har noen uleste liggende allerede som jeg håper på å få med meg senere i år.

I mørket kunne kanskje bli litt for rolig, men beholdt det mørke og det tragiske som jeg liker i krimbøker. Det var verdt å komme seg gjennom de rolige partiene som kunne oppleves som stillestående.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?

Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.

Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?

Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.

Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Tittelen kan kanskje virke som en selvhjelpsbok, men det er en roman med en liten dose humor.

Uvanlig valg?
Inga mister broren sin og etter tolv år som journalist, velger hun å slutte. Hun møter en ny hverdag som er noe rar å venne seg til og begynner å besøke en pub, hvor hun treffer nye bekjente. Hun blir oppslukt av skriving. Vil skrivingen føre til en slags selvhjelpsbok, eller skriver hun på måfå? Hun opplever en slags ny frihet gjennom skrivingen. Vil hun finne en ny retning i livet?

Fortell om deg selv med hell er en liten roman som byr på både alvor og humor. Man blir helt aldri klok på denne Inga, og det er kanskje meningen også? Hun er både sårbar og prøver å være morsom, og har all slags tanker. Hun går i en slags retningsløs tilstand etter noen alvorlige hendelser og avgjørelser.

Når livet føles retningsløs
Forfatteren er god på å beskrive følelsen av dagene som glir inn i hverandre, og Inga som føler seg rastløs da hun ikke har noe fast i livet. Men bortsett fra det opplevdes fortellerstemmen som noe masete og tungtrødd. Selv om dette var en bok på litt over to hundre sider, var den svært seig å komme seg gjennom. Både på grunn av ingen connection til hovedkarakteren, og handlingen ble en smule tørr. Så dermed ble det noen få sider av gangen.

Noen vil nok like boka og syns den er småmorsom, selv om det ikke er humor boka legger vekt på. Selv er jeg ikke glad i humorbøker da de sjeldent er morsomme. Men som sagt, dette er ikke en humorbok, men en blanding av alvor og humor. Så noen vil nok kanskje like den stilen, men selv satt jeg igjen med en følelse av å ikke bry meg om hva jeg nettopp leste. Jeg kom aldri helt inn i handlingen. Fortell om deg selv med hell var bare for rar for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

En populær oppvekstroman om vennskap og gaming. Noen grunn til at denne boka er så populær som den er?

Uventet vennskap
Sam og Sadie møter hverendre i ung alder på sykehus. Sam er pasient, men det er ikke Sadie. Etter en alvorlig bilulykke har ikke Sam snakket med noen, og Sadie og foreldrene er mye på sykehus fordi søsteren hennes er alvorlig syk. Sam og Sadie kommer i snakk mens de gamer. Underveis hoppes det i tid da de både ikke har så mye kontakt med hverandre, og når de har et nært vennskap. Sammen med en kompis, Marx, oppretter de et gaming firma og sammen designer de og utgir spill.

Man blir kjent med denne trioen gjennom oppturer og nedturer. Gjennom krangling, gjennom jobb, og sorger og gleder. Kommer de til å være venner for bestandig, og er det så lurt å kombinere vennskap og jobb?

Tung bok å komme seg gjennom
Må innrømme at det ble et ork å komme seg gjennom denne boka, spesielt de siste to hundre sidene. Boka er på nesten fem hundre sider, og personlig har jeg ikke noe i mot store bøker, men syntes denne var noe unødvendig stor. Jeg likte vennskapet mellom Sam og Sadie. Det er ogå imponerende at de klarer å være venner oppgjennom årene, i hvert fall stort sett. Selv ville jeg lese boka på grunn av at det handlet delvis om gaming siden jeg gamer en del selv. Så den delen var det lett å kjenne seg igjen i.

Dette er ingen romantisk bok, men heller en oppvekstroman. Handlingen hopper veldig mye frem og tilbake og personlig fikk jeg ikke noen bånd til noen av karakterene, egentlig. Jeg har i det minste lest boka, og jeg ville lese den litt på måfå siden det er kanskje boka jeg hørte mest om på YouTube i fjor.

Konklusjonen er nok at jeg sitter igjen med at på en måte forstår jeg hvorfor boka er populær og samtidig ikke. Men det har hendt før. Ofte styrer jeg unna bøker som er hyperpopulære, og venter med å lese den senere hvis interessen for boka fremdeles er der. Men som regel ender jeg opp med å få et lunkent forhold til dem. Noe som også skjedde denne gang. Problemet mitt med denne boka var nok fortellerstemmen som var svært tørr og syntes at handlingen var en smule kjedelig. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet kjedelig, men det er det mest dekkende ordet denne gang. Beklageligvis var ikke I morgen, og i morgen, og i morgen en bok for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Interessant perspektiv om Svalbard som er og blir et fascinerende sted.

Imponerende kunnskap
Er det noen som kjenner Svalbard godt, er det journalist Birger Amundsen. Han har tidligere skrevet bøker om Svalbard, blant annet Førti år alene på Svalbard. I anmeldelser liker jeg å fortelle litt om hva boka er om, men siden dette er sakprosa og historie, har jeg ikke tenkt å måle "kunnskapene" mine om Svalbard med Amundsen. Derfor blir det en noe kortere anmeldelse enn til vanlig.

Spillet om Svalbard kan kanskje ved første øyekast virke noe tørr og saklig, delvis er den det også, men den har også noen thrillerpartier. Det er mye om politikk, og om at mange viste stor interesse for Svalbard, blant annet Russland og datidens Sovjetunionen. Amundsen skriver også om hvor strengt det var på Svalbard etter krigen og at mye var mistenksomt. Det er til og med hemmelighetsskremmerier som er strengt hemmelig den dag i dag. Det skrives også om KGB- agenter, CIA og avhoppere. Han møter blant annet avhopperen Galina som han blir god venn med. Han beholder kontakten med henne og datteren hennes oppgjennom årene, og besøker dem ofte. Mot slutten er det en stor del om Ukraina og turbulentene der, siden det er der Galina bor, og Birger holder øye med hvordan hun og datteren klarer seg i den urolige tiden.

Innholdet kunne ha vært mer begrenset
Amundsen vet godt hva han skriver om og kunnskapene hans er imponerende. Til tross for at det meste av boka var interessant og man lærte mye nytt, var kanskje fortellerstemmen en smule monoton. Skjønner at dette er sakprosa, men språket ble vel leksikonaktig. Selv om det som skjer i Ukraina er leit, syntes jeg at den delen kanskje kunne ha vært i en bok for seg selv som en en oppfølger eller noe. Det tok vel mye plass og det føltes litt som man leste to bøker i en, men skjønner verdien i et vennskap.

Selv om språket kunne til tider være noe tung, var det en bok der man hele tiden lærte noe, og Svalbard fascinasjonen har ikke bleknet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Bok nummer fem i Harinder Singh serien, og kanskje den roligste?

En meget kjent advokat blir skutt og drept utendørs, og et annet lik blir funnet ikke langt unna. Et mulig øyevitne som gjerningspersonen ville kvitte seg med? Men er alltid et åsted som det ser ut som, eller kan det ligge noe mer bak?

Samtidig er Harinder Singh bekymret over sin niese Amandeep som har vært som forduftet de siste årene etter en hendelse. Da foreldrene hennes får tilsendt en eske med hennes eiendeler, frykter de det verste. Er hun død eller er det en advarsel om noe?

Rolig hverdagskrim
Bøkene om Harinder Singh byr kanskje ikke på de mest actionfylte handlingene krimsjangeren kan by på, men heller mer saklig og realistisk krim, som kanskje kunne ha skjedd i virkeligheten? Harinder Singh er også en stødig fyr som både går egne veier og som har sansen for å være rettferdig. Liker også forholdet mellom Harinder og Amandeep. De har et spesielt bånd, selv om de av og til er skeptisk på hverandre, og det med god grunn. Med alt Amandeep har opplevd i det siste, vet man ikke alltid hva hun er i stand til. Næss føyer også til fin humor i bøkene sine.

Spesielt og fascienerende bånd
Personlig likte jeg å lese om båndet mellom Amandeep og Harinder. Hvor langt er de villige til å gå for å redde hverandre, eller er en av dem mer egoistisk enn den andre? Man blir aldri helt sikker, og syntes det var mer spennende å lese om dem enn selve saken. Lignende saker har man stort sett lest i andre krimbøker allerede.

For min del som foretrekker mer hardbarket, brutal og mørkere krim, ble dette for hverdagslig og rolig. Kapitlene er korte og lettleste, og det var stadig noe som skjedde, men ble aldri helt revet med. Men kommer nok til å lese neste bok, da jeg har sansen for Harinder Singh. Liker det når etterforskere består av flere lag.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Jubilanten som fyller femti år i år og som holder seg svært godt. Noe av språket og noen av ordene som er brukt kan være noe utdatert, men samtdidig gjorde det ikke noe, da meste av spenningen var til stede.

Et sjeldent haiangrep
Den er om politisjef Martin Brody som har mye ansvar nå som feriesesongen er i anmarsj, også 4.juli feiringen som nærmer seg med stormskritt. Amity (som er et fiktivt sted), er et sted folk strømmer til om sommeren og leier seg hus for hele sesongen på grunn av strendene, og for å komme seg vekk fra byene en stund. Da en kvinne forsvinner og blir senere funnet, mest sannsynlig på grunn av haiangrep, vil Martin Brody stenge strendene for noen dager. Selv som politisjef, har han andre over seg på øya som også kan bestemme over ham, så han kan ikke alltid gjøre som han vil. På grunn av redsel for avisoppslag og skremme vekk turistene vekk, får han beskjed om å late som ingenting, og heller følge ekstra nøye med.

Da flere angrep skjer, er Martin Brody mer bestemt på å stenge strendene for noen dager. Han er usikker på om det er bare en, eller om det er snakk om flere haier, og om den eller de eventuelt kommer tilbake. Samtidig klarer han å få overtalt en marine biologist (Hooper) til å komme for noen dager for å observere. Men er det nok og kommer alltid turismen fremfor sikkerhet til å komme først? Snakker han til døve ører?

Sterk åpning
Jaws ble utgitt i 1974 og filmatisert året etter. Har fått med meg at boka er noe upopulær og at mange foretrekker filmen. Selv syns jeg at boka og filmen er omtrent er like gode, og filmen ser jeg omtrent årlig. Boka har en del likheter og ulikheter når det gjelder filmatisering. I boka har Martin Brody mer ryggrad og kan være litt drittsekkaktig. I filmen er han mer beskjeden og puslete på en sjarmerende måte. I boka har han tre sønner, men i filmen har han to. Kona Ellen er noe fraværende i filmen, men har en større rolle og egne partier i boka. Boka er veldig lik filmen de første 140 sidene, så begynner forskjellene å merkes mer. Det boka og filmen har til felles er at de har en av de beste horror åpningene. De er også litt forskjellige, men like intense og fascinerende. Susan Backline som spilte jenta i introen i filmen døde dessverre tidligere i år, og det er en åpnig jeg ikke glemmer. Føler det samme med boka. Det er sjelden man leser slike intense og urovekkende åpninger.

Mange vil nok synes at midtpartiet i boka er noe treg og kjedelig da det er en del snakk om politikk og turisme angående om de skal bevare turismen eller stenge strendene på grunn av haiangrepene, men syntes også den delen var veldig fascinerende å få med seg. Det nevnes jo også litt om det i filmen, men i boka går de litt mer i dybden om nettopp det. Den eneste delen som kjedet meg litt var å lese om Martin Brodys kone om hennes hverdagsproblemer. Syntes det skapte en liten ujevnhet i handlingen.

Personlig foretrakk jeg å lese om haipartiene siden haier er fascinerende og misforståtte dyr, og om Martin Brody som krangler om øyas sikkerhet. Boka er tynn og hadde en fin og jevn tempo, så kjedet meg ikke med denne. En bok som er ypperlig å lese nå som sommerferien nærmer seg for de fleste.

Peter Benchley døde i 2006 og selv om han også har skrevet andre bøker, skrev han en bok som de aller fleste kjenner til. Noe som er godt gjort.

Fra min blogg: I Bokhylla

Flere bøker jeg skal lese iår