Bokelskere.no

Wide Sargasso Sea er nok en bok jeg vanligvis ikke ville ha lest, hvis det ikke hadde vært for samlesing. Som tidligere student i allmenn litteraturvitenskap, burde jeg ha brydd meg mer om klassisk litteratur, og har jo lest noen. Noen romaner, men mest klassiske horror bøker.

Selv om jeg ikke har lest Jane Eyre, så kjenner jeg jo til historien siden boka blir ofte nevnt i ulike sammenheng. Man trenger heller ikke å lese Jane Eyre først, fordi synes at Wide Sargasso Sea står fint på egne ben.

Derfor velger jeg å ikke sammenligne Wide Sargasso Sea og Jane Eyre i denne anmeldelsen siden jeg ikke har lest Jane Eyre, og liker ikke å si så mye om bøker jeg ikke har lest selv. Synes at det blir litt feil.

En slags Jane Eyre fanfiction
Wide Sargasso Sea ble utgitt i 1966, og tar for seg forskjellige temaer som rasisme, mental helse, psykisk vold og klasseskille. Man møter Antoinette Cosway som har hatt en hard oppvekst. Hun har for det meste levd et isolert liv, og familien hennes er ikke spesielt populære, da faren hennes har vært tidligere eier av slaver. Livet blir heller ikke enklere for Antoinette i voksen alder. Hun er gift og det er et arrangert ekteskap med Mr. Rochester som man aldri får vite fornavnet på. Det er ikke et lykkelig ekteskap og det fører til at Antoinette blir mindre og mindre lik seg selv. Hun blir som kjent, kvinnen på loftet.

Wide Sargasso Sea er en svært kort bok. Selve handlingen er på bare 124 sider. Før det består boka av en lang introduksjon og sidene etterpå er forskjellige notater og informasjon. Utgaven jeg leste er fra Penguin Classics og de utgavene har jeg et noe anstrengt forhold til, siden bøkene deres ofte er fulle av fotnoter. Jeg liker fakta og slikt om bøkene jeg leser, men liker ikke bruken av fotnoter fordi de minner meg altfor mye om pensum og det forstyrrer leseflyten noe. Men det var den utgaven for meg som var enklest å få tak i.

Småtørr fortellerstemme
Dessverre ble jeg ikke helt fan av boka. Jeg likte deler av den, noen av temaene og stemningen, men for det meste ble det hele noe ensformig og ikke så veldig engasjerende. Rhys fortellerstemme ble noe tørr i lengden og karakterene ble altfor flate. Derfor brukte jeg noe tid på denne boka. Det kunne gå dager uten at jeg åpnet den, for det var andre bøker som fristet mer.

Likevel er jeg glad for å ha lest den for boka var ikke dårlig, og det er viktig å utvide horisonten som leser i stedet for å lese fra favorittsjangrene sine, hele tiden. Det var også spennende å lese om en annen tid.

Det morsomme med Wide Sargasso Sea er at den er som nevnt "forløperen" til Jane Eyre og i disse dager leser jeg The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, hvor Jane Eyre også blir nevnt. Er det på tide å skjønne hintet at jeg bør lese den, eller? Jeg har litt lyst, men samtidig ikke siden det er feministisk litteratur, og feminisme har jeg aldri interessert meg for, noe jeg selvfølgelig burde. Har bare latt andre ta seg av det.

På norsk finnes boka i to utgivelser: Kreolerinnen på Thornfield Hall og Vide Sargasso.

(Jeg har en annen utgave)

Fra min blogg: I Bokhylla

Vampyrboka Bite ble utgitt i 1996, og er nok ikke den beste av Laymon, heller en av de svakeste, men likevel underholdende.

God, gammeldags brutal horror
Laymons bøker er kanskje ikke så kjente selv om han ga ut den lange regla med bøker. Hans sjanger var horror og han mikset også inn litt slasher sjangeren. Hvis man vil ha horror med litt logiske og troverdige historier, er nok ikke Laymon det rette valget å ta, for bøkene hans er for det meste hinsides, og man vet aldri helt hva man får, og det er nettopp det som er en del av moroa. Man blir bare revet med og lar det skje uansett hvor ulogisk ting er. Hans bøker speiler veldig godt slik horrorfilmer var på 80/90 - tallet da de var på det mest vågale og kreative i stedet for alle disse oppfølgerne og remaksene man drukner i nå for tiden. Alt var jo mye bedre før ...

Er ingen storfan av vampyrer, men jeg liker dem både i bokformat og på film. Så lenge det ikke er moderne versjoner av dem. Mange synes at vampyrer er ensformige, men jeg synes at de er fremdeles mystiske og fascinerer.

Spesielt plot selv til vampyrhandling å være
I Bite møter man Sam som får uventet besøk sent en kveld. Personen som dukker opp er en ekskjæreste han ikke har sett på ti år. Cat var hans store kjærlighet som han aldri helt kom over. Foreldrene hennes måtte flytte og han har ikke sett henne siden. De var unge den gangen. Cat dukker opp i håp om at Sam kan redde henne fra en spesiell situasjon. Hun påstår at en vampyr har plaget henne i ett år og hun orker ikke mer. Hun håper at Sam kan hjelpe henne med å sette opp en felle og bli kvitt vampyren for godt. Vil Sam tro på det hun sier, og hvordan dreper man en vampyr? Avskyr de løk, trespinner og kors som mytene påstår?

Oppdraget blir mer utfordrende enn forventet og det gjør til at det hele ender med en road trip. Underveis møter de en mann som har alt annet enn gode hensikter og har skumle planer for dem. Klarer de å skjule det de har gjort, eller vil mannen oppdage det og sette dem i større knipe?

Noe diffust dette, men det er også meningen for å unngå avsløringer.

Morsomt at dette er en såkalt vampyrbok da det bare er en brøkdel av det i handlingen. Resten er road trip og det ene problemet etter det andre. Cat og Sam støter på mange problemer som setter dem i livsfare på grunn av denne fremmede mannen som dukker opp og legger andre planer for dem. Samtidig må de kjempe mot en intens hete i det hele.

I likhet med andre bøker av Laymon, er den noe voldelig og drøy. Men i motsetning til andre bøker jeg har lest av ham (dette er min tolvte bok av Laymon), manglet denne atmosfære og noe snert. Den ble litt monoton, noe som var uvant. Den var heller ikke like vågal som man er vant til av ham.

Underholdende horror der og da, men ikke noe mer enn det. Min favoritt av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg. I Bokhylla

Lone Frank er en ukjent forskningsjournalist. Hun er sikkert ikke ukjent for alle, men for meg er hun det. Etter å ha mistet hennes kjæreste etter tretten år sammen, begynte hun å tenke på hvor mye kjærlighet har betydd for henne.

Vanskelig og utfordrende oppvekst
Forfatteren forteller en del om barndom og mørk oppvekst. Foreldre som skilte seg, faren var alkoholiker uten at hun visste det, i hvert fall ikke før mye senere, og moren hennes døde da Lone var tenåring.

Boka hopper litt frem og tilbake med blikk i hennes eget liv og det faglige av kjærlighetens betydning. Hva slags stoffer i kropper som påvirkes når man er glad i noen og hvorfor man er ekstra omentksom overfor en bestemt person. Man får vite mer om båndet mellom venner og familie, og hvor forskjellig man blir oppdratt av en mor og en far. Litt vanskelig å forklare alt dette når man selv ikke er fagperson innen psykologi eller vitenskap. Utroskap nevnes også, og man blir kjent med forskjellige eksperimenter som har blitt gjort når det gjelder lojalitet, følelser og mye annet. Forfatteren forteller også om sitt eget kjærlighetsliv både fra voksen og ung perspektiv.

Det blir litt mye om henne og ikke så mye vitenskap som boka lover
Dette er ikke en ren fagbok, men heller en sakprosa siden forfatteren deler mye fra sitt eget liv. Personlig syntes jeg det ble vel mye om hennes eget liv, og mindre om hennes prosjekt. Det blir en del om det mye senere ut i boka, og da er tålmodigheten nesten brukt opp. Det blir nesten som å høre på en skravlete venninne som aldri blir ferdig, og man selv har falt av lasset for lenge siden. Det kan bli litt mye. Likte dog at hun drøftet med en del fagpersoner innen visse felt og forklarer ting på en grundig og enkel måte.

Det er ikke det at boka er dårlig, for det er den ikke. Det var nok heller mest leseopplevelsen jeg gir såpass lav terningkast på. Oppsetingen mellom hennes privatliv og det faglige blir noe hoppete og ujevnt, og det er en del tungtrødde partier her og der. Lone Frank har sin egen fortellerstemme og det virker som hun vet hva hun skriver om, men i lengden ble det dessverre noe heseblesende. Derfor ble interessen for min del noe dalende og kjærlighetens natur er nok kanskje ikke et tema for alle, men hva vet vel jeg?

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Å leve i skjærsildens venteværelse

Jeg har lest denne på svensk i nyutgivelse fra 2021. Romanen er også utgitt på dansk og engelsk, men den fortjener et stort norsk publikum så her er det bare for Bokvennen, Pelikanen, Oktober, Kolon eller Cappelen Damm å slenge seg på og få utgitt Transit på norsk så fort som mulig. Romanen har denne uken igjen fått ny aktualitet. Dessverre vil den nok for alltid ha aktualitet, og for det fortjener den klassikerstatus.

Romanen foregår i Marseille i 1940 og 1941. Byen er full av flyktninger som i panikk har rømt fra Paris da tyskerne nærmet seg i juni 1940. De forsøker å ta seg videre – de færreste har et bestemt mål, alt de ønsker er å reise vekk fra krigens Europa. Men byråkrati stikker kjepper i hjulene for dem. Flyktningenes hverdag handler om å manøvrere seg gjennom byråkratiets absurde labyrint. Vil man være en av de få heldige som slipper gjennom nåløyet og får et transittvisum? Mens man venter står man fast i limbo. Uten de riktige papirene har man ingen fremtid. Det er tilfeldighetenes ondskap som rår når enkeltindividers skjebne bestemmes.

Romanen handler også om ulykkelig kjærlighet, om vennskap og fellesskap. Ved mangel på stabilitet og ekte relasjoner får flyktige forbindelser og felles lidelse stor betydning. Men hvor sterke er disse vennskapene når det virkelig gjelder?
Det handler også om hvor vanskelig det er å fatte beslutninger når man står i en kaotisk livssituasjon.
Dette er en lettlest roman tross den alvorstunge situasjonen den beretter om, men den har flere lag. Her er spenning, trekantdrama, et identitets-mysterie og stemningsfulle beskrivelser av rastløs venting og kjedsomhet.

Anna Seghers var født i 1900 i Tyskland. Hun var jøde og kommunist. Seghers debuterte som forfatter i 1928, og emigrerte til Paris få år senere da hun ikke lenger kunne bo i Tyskland grunnet sine anti-nazistiske holdninger.
I juni-dagene i 1940 flyktet hun med sin familie fra Paris til Marseille hvor de oppholdt seg i ni måneder mens de ventet på å få transittvisum til Sør-Amerika. Seghers skrev deler av romanen Transit i Marseille og fullførte den i Mexico i 1942. Boken utkom på engelsk i 1944, på fransk i 1947 og på tysk i 1949, men er altså dessverre ikke oversatt til norsk.

Dette er en sterk leseopplevelse som jeg ønsker å anbefale til alle som er glade i god litteratur. Jeg håper virkelig at et norsk forlag får øynene opp for Seghers og utgir henne. Mens man venter på forlag og oversetter kan man lete i antikvariat etter en annen av hennes romaner, Det syvende korset, som visstnok skal være like god som Transit. Denne utkom på norsk i 1947, som en del av Sigurd Hoels Den gule serie.

Selve dronningen av kosekrim - Agatha Christie. Ellers bøkene av Alexander McCall Smith. Ann Cleeves’ bøker med Jimmy Perez som etterforsker. Linda Skomakerstuens bøker. Maria Langs «gode«, gamle...

Liz Ames gir opp alt, bortsett fra jobben sin for å flytte til Key West, Florida for å lete etter søsteren sin som er pastor. Det er ulikt søsteren hennes å forsvinne fra jobb og alt uten å gi beskjed. Selv om de ikke har vært bestevenner i det siste, er Liz fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med søsteren hennes.

Et sted må man begynne
Mens hun setter opp egen praksis som sosionom/familierådgiver, driver hun med egne undersøkelser om hva som kan ha hendt med Rachel. Men hun får mye motgang av politiet som advarer henne mot å snoke for mye, for det liker ikke innbyggerne. Bør hun se det på som en trussel?

Samtidig blir man kjent med Rick Wells som er en folkekjær bartender og tidligere mordetterforsker. Da en ung klient av Liz blir funnet myrdet, klarer han ikke å holde sitt tidligere yrke tilbake. Etter flere advarsler av en politivenn, og etter en del familietragedier, er Rick Wells sterk nok til "bare" å være en bartender som ikke blander seg inn i etterforskningen? Han ser sammenheng med åstedet som en tidligere sak han selv jobbet med.

Endelig en bok som ikke tilhører en serie
Ondskapens forkledning er en enkeltstående bok og det er en befrielse å lese, for i det siste så har det virket som om nesten hver eneste bok tilhører en eller annen serie. Jeg liker serier, men oftest foretrekker jeg enkeltstående bøker, så det var kjekt med en forandring. Det er også vanskelig å finne rene suspense bøker. En sjanger jeg har hatt sansen for lenge og som har mye atmosfære. Men det er vanskelig å finne noen gode og rene suspense bøker som ikke er blandet med andre sjangre.

Det er ikke spesielt troverdig at privatpersoner prøver seg som etterforsker. Det blir noe Mikke Mus aktig over det. Skjønner jo at det er fordi de vil finne ut hva som har hendt med deres nærmeste, men det blir noe kavende og gjentakende.

Selv om det som skjer rundt Liz er grotesk, så syntes jeg ikke at selve saken var spesielt engasjerenede eller spennnende, men likte godt å bli kjent med Key West som er et noe skjermet sted, og at boka fikk frem et lite snev av suspense.

Ingen bemerkelsesverdig sak eller karakterer, men lett underholdning, og noen ganger er det det man trenger, hverken mer eller mindre. Har lest noen tunge bøker i det siste, og da var det kjekt å lese noe av Erica Spindler.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er bortreist og skriver fra mobil. Skriver derfor litt kortfattet nå.
Jeg har ikke lest noe av Helle Helle før, og visste ikke hva jeg gikk til. Valgte bevisst bort å lese om forfatteren på forhånd. Synes ofte det gir en interessant leseopplevelse å starte med blanke ark.

Jeg synes bruken av presens er spennende. Tiden er flytende. De korte kapitlene minner nesten litt om å lese dikt, her er et tydelig fokus. Hvert ord er valgt med stor omhu. Å lese romanen kjennes som å bla i et fotoalbum. Gode betraktninger over hverdagsligheter som likevel har stor betydning i et liv. Det kan ligge mye kjærlighet i små handlinger.
Må si jeg virkelig likte denne romanen, kommer nok til å lese flere bøker av forfatteren. Og så gjenstår det da å se om jeg blir like betatt av presens-bruken neste gang eller om dette er noe man man raskt blir mett på.

Hva kan være symbolikken bak den hyppige flyttingen? Vansker med å slo rot? Livets flyktighet?

Ane Riel har vært et navn jeg har lagt mer til i de siste årene. Bøkene hennes virker mørke og spesielle. Boka Beist var den som fristet mest av henne. Man må jo starte et sted.

En hjelpende hånd
Beist er om to nabogårder fra en annen tid, som får et anstrengt forhold til hverandre, etter hvert. Etter en tjeneste, blir faren til Mirko og nabokona enige om at Mirko kan hjelpe til på gården deres, så lenge de har bruk for det. Mirko er kanskje ung, men oppvakt og svært oppegående gutt. Han blir straks bergtatt av Danica, nabokonas datter, selv om aldersforskjellen er stor. Han blir skuffet da hun gifter seg med en mann som kommer på gården. Han er en svær arbeidskar som heter Karl. Han virker noe arrogant og egoistisk. Danica gifter seg med ham til tross for at hun ikke er forlesket. Sammen får de sønnen Leon, og Danica merker at han er noe annerldes enn andre barn. Derfor velger hun å holde ham hjemme for å skjerme ham. Han vokser raskt og er svært sterk til hans unge alder. Han blir derfor noe voldsom og brå, siden han ikke klarer å styre musklene sine helt som han skal. Det er bare Mirko som klarer å håndtere ham og de to får et spesielt forhold. Under en storm skjer det en tragisk familiehendelse, og Mirko får et større ansvar enn han noen gang har hatt.

Vet ikke hva jeg forventet av romanen Beist. Har egentlig sluttet med forventninger fordi det har en tendens til å ødelegge så mye. Men syntes det ble en helt annen bok enn det baksideteksten fortalte. Romanen begynte ikke å bli gjenkjennelig etter tre hundre sider og før den tid var det nesten som å lese en helt annen bok, noe som var litt underlig. Det er ikke mye action eller fart i denne romanen, da det er en karakterdrevet historie. Det var fint å lese om en annen tid, og om svært forskjellige karakterer i samme handling.

For mye kiosklitteratur i en roman
Dessverre var denne romanen for pornografisk. Det er jo vanlig i fleste bøker, men når det er pornografiske scener i omtrent hvert kapittel, overdøver det historien og interessen. Det ble for mye såkalt trekantdrama og sjalusi. Noe som er synd for selve hovedkjernen i handlingen var god nok i utgangspunktet, og trengte ikke krydder. Det ødela mye av spenningen. Ville heller lese mer om Mirko og Leon som nesten oppfører seg som brødre og deres utfordringer i livet, men det ble ikke så mye av det. Det ble for det meste overdøvet av mange andre hendelser og lange tilbakeblikk i fortiden. Og får man vite hva de egentlig flykter fra?

Riel ble inspirert til å skrive denne boka på grunn av en gutt som ble født i Berlin i 2004, som også vokste ganske raskt og var svært sterk i ung alder. Boka er ikke om ham på en noe som helst måte, bare en fiktiv variant, fordi hun ble så fascinert av denne gutten. Interessant tema og kjekt å lese om noen som var annereldes, men likte de 150 siste sidene enn resten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Et forfatterskap jeg har hørt mye om oppgjennom årene og som jeg alltid har hatt lyst til å utforske, er Jeffery Deaver. Har lest bare en bok av ham før, og det var The Bone Collector, som er hans mest kjente.

Nyeste bok om Lincoln Rhyme
The Midnight Lock er bok nummer femten i Lincoln Rhyme serien, atså den nyeste. Den ble utgitt i november i fjor.The Bone Collector var den første boka om Lincoln Rhyme, og det er jo litt av et sprang å hoppe rett til bok nummer femten. Men det gjorde ikke meg noe å ikke lese de andre bøkene først, fordi de kan fint leses som frittstående. Det varierer jo hvor nøye man er på det selv. Jeg leser i kronologisk rekkefølge, hvis det er det som kreves og det spørs litt hvem som har skrevet serien, men i krim og thrillerserier, kan de fint leses litt hulter i bulter. Man blir godt kjent med hovedkarakterene så lenge det er med en god bakgrunnshistorie, og det synes jeg Deaver gjør på en fin måte. Man blir ikke forvirret over hvem som er hvem, og han forklarer litt kryptisk hva som har skjedd tidligere uten å avsløre for meget.

Lincoln Rhyme er kriminolog. Han er fastbundet i en rullestol etter en ulykke og er gift med Amelia Sachs, som er etterforsker for NYPD. Ingen utfordringer er for store, men er de det denne gang? I The Midnight Lock, er det om en mann som liker å gjøre litt som han vil. Han er "Locksmith", og ingen dør kan holde ham unna. Han bryter seg inn hos ofrene mens de sover, og liker å legge igjen spor etter seg. Enten har han stjålet noe, brukt noe, eller flyttet på ting så ofrene legger merke til det. Det gjør dem nervøse og vet ikke om han fortsatt er der hos dem. Hjemmene deres føles ikke det samme lenger etter at han har satt sine spor hjemme hos dem.

Vil han gjøre noe verre senere, og hva er det han prøver å si med handlingene sine? For Locksmith har nemlig et budskap, men vil de andre skjønne det?

En noe treg og tålmodig start, men som tar seg opp med interessant etterforskning diskusjoner og ofte skifting av perspektiv. Man leser også enkelte deler av perspektivet til Locksmith, som gjør det hele mer interessant. Noe av det han gjør og tenker er creepy, og kunne tenkt meg at det fikk større plass.

Ingen tempothriller
Denne thrilleren er nok ikke for alle. Særlig ikke for de som liker thrillere med tempo, for det er det ikke mye av her. Her er det relasjoner, etterforskningsprat og detaljerte åstedsobservasjoner som er i fokus. Noe jeg satte pris på, for det var både lærerikt og engasjerende. Tempo er ikke alt og heller ikke det viktigste. Det var også kjekt å lese om andre ting i boka. Rhyme blir satt på prøve og får noe motstand når det gjelder yrket sitt. Hvorfor sier jeg selvfølgelig ikke for å ikke røpe noe.

Deaver har meg på kroken, og jeg har enten to eller tre bøker av ham ulest i hylla, og de skal prioriteres i år. Har utsatt dem altfor lenge.

I det siste har jeg lagt merke til Outlaster av Nina Borge. Jeg ville svært gjerne lese den, fordi den er om gaming og mye mer enn det.

Dette er en voksnere ungdomsbok enn det jeg har lest i det siste, fordi boka også inneholder mental helse. Det er ikke bare derfor den er mer voksen, men synes at dette er en av de få ungdomsbøkene jeg synes har et modent språk. Ofte føler jeg at ungdomsbøker har en vel enkel fortellerstemme som om ungdommer er yngre enn det de er. Men her blir ikke ting servert med teskje. Dette er om en hovedkarakter som forklarer hvordan det er å leve med angst, som kan oppstå når han minst trenger det, og han forklarer det på en god måte for oss som ikke lever med angstsymptomer.

Er det nok å bare skjerpe seg?
Adrian føler at livet henger i en tynn tråd, da han og moren er innkalt til et møte på skolen med kontaktlæren. Grunnen er at Adrians karakterer har blitt svært dårligere, og han har vært lite flink til å møte opp. Læreren tipser om utredning og moren hans truer ham med å ta fra ham PC'n, for hun har nemlig gjort det før. Adrian lover å skjerpe seg selv om det er dårlig timing. En lagturnering nærmer seg og og han og langet hans er nødt til å øve til det. Klarer Adrian å sjonglere gaming og skole nå som han har lovet å skjerpe seg, eller har han lovet for mye? Han kan jo ikke svikte laget sitt, heller ikke foreldrene sine, for da forsvinner PC'n. Hvordan skal han øve seg med laget sitt uten PC?

Mange viktige temaer i en bok
Liker kombinasjonen av mental helse, prestasjoner og avhengighet av teknologi, for mye av det henger sammen i denne moderne tiden. Selv om man ikke har angst selv, så var det nesten som man befant seg i Adrians hode mens han beskrev symptomene sine i diverse situajsoner. Det skjer ikke bare i ubehagelige situasjoner, men også når han er sammen med venner. Det kan oppstå når som helst. Det er dog lett å kjenne seg igjen i å være avhengig av PC fordi man bruker det ofte i løpet av dagen av forskjellige grunner, og gaming kan ta noe overhånd. Har vært der selv. Man blir jo fristet til å gjøre det man aller mest har lyst til, i stedet for å gjøre unna praktiske ting man skulle ha gjort. Synes også at Borge gir et fint eksempel på at selv om man kanskje ikke er skoleflink, kan man være flink i noe annet.

Hadde klart meg uten forelskelsesbiten i boka. Hvem som forelsker seg i hvem, sier jeg selvfølgelig ikke, og skjønner jo at forelskelse i ungdomsalderen er noe spennende og vanlig, men det er ikke akkurat det jeg er mest interessert i å lese om. Men det som er kult, er at Borge også plotter inn en jente i Counter Strike laget deres, for å bevise at gaming ikke bare er en såkalt guttegreie.

Outlaster er en fin blanding av alt, som har et eller annet å kjenne seg igjen i uten å overdrive.

(Jeg spurte forfatter om eksemplar, mot en ærlig anmeldelse)

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Personlig ville jeg lest dem i «kronologisk rekkefølge». «Mors og fars historie« først, etterfulgt av «Heimlandet barndom». Uansett hva du velger har du noe å se frem til😊

Har ofte sett at avslutningene blir helt annerledes enn det det var i bøkene. Det er sjeldent at tv-serier og filmer gjør det helt likt som boka.

I de siste årene har jeg likt Tove Braathens nøtkerne og rolige fortellerstemme i romanene sine. I fjor ga hun ut Marka, og kan ikke si at jeg er like begeistret.

Grunnen er at denne ble vel noe tørr sammlingenet med tidligere romaner jeg har lest av henne: Effekten av måneskinn på nyfallen snø og Ja, vi elsker. Syntes ikke Marka hadde den samme gnisten og karakterene ble noe gjennomsiktige denne gang.

Menneskets forhold til naturen
Naturen er nok de fleste har et forhold til, enten positivt eller negativt. Noen synes at det er avslappende, og noen frykter det. Raymond er en mann som har bodd i skogen lenge og forlater den kun når han skal handle. Han bor for seg selv og sine egne tanker.

Leon er en ung gutt som bor sammen med en mor som forsømmer sine plikter på grunn av angst, og sikkert også andre ting som ikke ble nevnt. Det er han som handler mat, lager mat og prøver å holde ting i orden. Ofte får de besøk av de fra bydelen som de kaller det, som holder dem under oppsyn. På en skoletur i skogen, blir Leon oppmerksom på en gammel hytte som han blir fascinert av, og han får et slags dragsug som alltid fører ham tilbake dit. Han leker at det er hans skjulested, hans fristed.

Også har man Halldis som drar til hytta etter farens død. Hun tar med seg samboeren sin dit. Selv om de har vært sammen en stund, føles det ut som om hun er sammen med en fremmed. Oppveksten hennes har vært alt annet enn enkelt.

Vil disse tre menneskene krysse hverandres stier i skogen, og har de noe til felles i det hele tatt?

Lite troverdig denne gang
Som i de andre bøkene hennes, har også denne boka en slags driv, og jeg likte beskrivelsene hennes av naturen. Hun er også god på å beskrive vanskelige situasjoner. Men denne gang ble jeg ikke dessverre like bergtatt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Det føltes som om noe manglet, men vet ikke hva, og enkelte partier, ble kanskje noe barnslig og ikke helt troverdig.

Selv om denne boka ikke traff meg helt, vil jeg lese mer av Braathen, for bøkene hennes bringer med seg en slags ro som jeg liker, og er spent på hva hun kommer til å skrive om neste gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

De siste nettene har jeg blitt underholdt av Jan Kjærstads nyeste bok, En tid for å leve. Det er ingen komedie, og ikke spesielt festlig, men underholdning kan være så mangt.

Handlingen foregår i 2019, akkurat ett år før nedstegningen. Den tiden man var mer vant til et normalt liv. Teaterstykket Hedda Gabler har premiere og man blir kjent med en del av folka som skal se det, og man kommer inn i hodet på noen av skuespillerne. Det er ikke helt sikkert, men av en eller annen grunn, føles det som om noe forferdelig skal skje, eller er det bare innbilning?

Mangfold i salen
Har sansen for mangfoldet i salen. Det er klasseforskjeller, aldersforskjeller og ikke alle har en like stor interesse for Henrik Ibsen. I teatersalen er det en lærer, en influenser, en datter som er bekymret for faren sin, en nyforelsket gutt som sitter med jenta han ønsker seg og mange flere. Likte best å lese om skuespilleren Hedda Christine Foss. Det er lett å tro at skuespillere er selvopptatt, og det var morsomt å lese fra et perspektiv av noen som synes selv de er pen og som er redd for å bli glemt. Syntes også at Kjærstad beskriver Stalker-Stine på en morsom måte. Influenseren som lager videoer og skriver om filmer. Synes at han beskriver influensere svært treffende.

Fine karakterbeskrivelser
Syntes de fleste var fengslende å lese om. Likte også måten Kjærstad delte opp perspektivene på uten å miste flyten i det hele. Jeg var hele tiden nysgjerrig på fortsettelsen, for mange av karakterene hadde sitt å stri med, samt hemmelige ønsker. Han beskriver det hverdagslige livet veldig godt. Man kjente at det bygges opp en slags intensitet

En tid for å leve er en leken roman som inneholder både alvor og humor. Karakterene var for meg svært levende og det føltes nesten som å sitte i salen sammen med dem. Denne boka var en av de jeg var mest nysgjerrig på da den kom ut i fjorhøst. Dessverre kom andre bøker i veien, men edre sent enn aldri. Det er også skremmende å anmelde en bok av noen som har utgitt bøker lenge før min tid. En som har vært i bransjen lenge.

Hadde forventet meg en tørr roman av en eller annen grunn, men denne var alt annet enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg kjenner igjen flere av titlene og faren min har lest en god del av dem.
Selv har jeg kun lest de 3 av Tove Jansson (på svensk) og Karen Blixtens Mitt Afrika som jeg leste etter å ha sett filmen.