Bokelskere.no

Cecilie Ystenes Myhre er mental coach og gründer. Hun har også, som mange andre, sin egen podcast. I denne boka gir hun eksempler på hvordan man skal få overskudd til å få verden til å gå rundt. Men er boka like nyttig for alle?

I Hvilekraft beskrives det at det ikke bare er en type hvile, men at det er mange måter å hvile på, for å få best utbytte av det. Å hvile er viktigere enn vi tror, og det er viktig å gjøre det på riktig måte. Forfatteren skriver også om følelser, hvor viktig det er å lytte til kroppen vår, og noen ganger må man gi slipp på folk, hvis de viser seg for å være såkalte "energityver".

For mange utdrag fra podcasten hennes
Det er ikke ofte jeg leser slike bøker. Det spørs litt hva temaet er, eller om det er noe jeg vil lære mer om på måfå. Men tar dog ikke slike bøker spesielt seriøst. Ystenes Myhre kommer med noen egne råd, men boka begynte etter hvert å føles mer og mer ut som en reklame for podcasten hennes. Hun deler utdrag fra hva tidligere gjester har fortalt henne om deres erfaringer og hva som fungerer for dem. De fleste av dem er "kjendiser", og dermed føltes ikke boka så veldig relevant for meg. Det er mest om erfaringer og råd for travle mennesker med karriere og hektisk familieliv. Det var ikke mye for oss som bor alene eller lever et rolig liv med eller uten sykdom. Jeg er heller ikke så veldig interessert i podcaster, så disse utdragene ga meg ikke så mye. Sånn sett var ikke boka så veldig nyttig, i hvert fall ikke for min del.

Kanskje ikke like relevant for alle
Selv har jeg levd med ME de siste tolv årene, så når det kommer til overskudd, kommer jeg nok ikke til å få det på samme måte som andre, eller hvordan jeg skal forklare det. På grunn av det må jeg balansere energien på en litt annerledes måte enn det som er vanlig for andre. Men det var interessant å lese om forskjellig type hvile, for det er lett å tenke at hvile er hvile. I slutten av hver kapittel, er det også med sammendrag over hva man nettopp leste om. Sånn sett er boka veldig lettlest og oversiktelig, men noen kommer sikkert til å få mer nytte av boka, enn det jeg gjorde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Fortid trer inn i fremtiden, men er det egentlig mulig?

Oppslukende dagbok
Sofie er med i en venninnegjeng som er helt oppslukt av å være med på Melodi Grand Prix Junior. Sofie er med på leken, selv om hun ikke er like involvert. Hun har ikke helt den samme interessen. Hun blir stadig mer fraværende, etter at hun fant en eldgammel dagbok som hun blir oppslukt i. Hvem er denne Klara? Dagboka står svært mye om et søsterskap, der den ene søsteren er alvorlig syk. I samme blokk, har Miriam og moren hennes flyttet inn. Hun og Sofie finner ikke akkurat tonen med det første. Miriam er lei av å være sanndrømt og hun savner bestekompisen sin. Det føles ut som hun mister kontakten med ham. Begge jentene opplever merkelige ting. Har det en sammenheng?

Klara er ikke akkurat en grøsser, selv om kanskje coveret kan tyde på det. Det er fiksjon for barn og ungdom med noen overnaturlige elementer, som er både lettlest og underholdende. For eldre lesere, blir nok handlingen og karakterenes valg og løsninger, veldig forutsigbart. Men det er godt å se at norsk forlag endelig gir ut slike bøker, selv om det er for de unge. Det er ikke mye av det som utgis i Norge, dessverre, fordi det er mange som ser på slike sjangre som "useriøs". Noe som er trist.

God fortellerstemme
Selv om handlingen kan fort bli forutsigbar for eldre lesere, hadde boka en underholdningsverdi og Lynstad er god på å beskrive karakterer på kort tid. Boka er veldig tynn, og det er begrenset hva forfatteren kan ta med og ikke. Hun beskriver usikkerhet, å vokse fra vennene sine og finne sitt eget ståsted på en god og realistisk måte. Det er noe å kjenne seg igjen i.

Men bruken av gammel dagbok, de overnaturlige elementene og avslutningen, ble kanskje vel typisk? Jeg liker klassiske spøkelseshistorier, noe jeg har lest mye av, men samtidig er det også kjekt når noe blir gjort på en annen måte. Gjøre sin egen vri, og savnet vel litt mer av det. Men så må man huske på at jeg ikke er helt i målgruppa når det gjelder denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

En stødig thrillerserie som også kan leses som krim.

Nye triste hendelser for Liv
Psykolog Liv Eriksson mistet kjæresten i en ulykke for noen år siden. Denne gang blir en av hennes nærmeste venninner funnet myrdet. Venninnen hennes var journalist og Liv blir oppringt av en annen journalist som gir henne den triste beskjeden. Venninnen hennes deltok i et møte for folk som er besatt av konspirasjonsteorier. Et møte som Liv egentlig skulle også være med på sammen med henne, men måtte avlyse. Hun tenkte ikke at venninnen kom til å dra alene. De tror at noen fra møtet drepte henne. Liv og journalist Mikael, slår seg sammen for å finne ut hvem morderen er.

Jeg liker krim og thrillere, men jeg er ikke så veldig opptatt av konspirasjonsteorier, så temaet i boka var ikke så spennende på grunn av det. Selv om jeg liker Liv av og til, er jeg ikke helt fan av når en hovedkarakter spiller helt, eller prøver å være det. Det er ikke spesielt overbevisende. Det samme med Liv og Mikael. Synes at båndet mellom dem utviklet seg litt for fort og hastig. Syntes heller ikke det passet helt inn i resten av handlingen.

Et innblikk i hvor skremmende Interenett kan være
Men jeg likte mørkheten i boka og det dystre. Noe av det var relevant som også skjer i virkeligheten. Det gir eksempler på hvor deprimerende Internett kan være, spesielt mørkenettet. Simonsen har en enkel fortellerstemme som gir en fin flyt. Jeg var ikke alltid like interessert på grunn av temaet, selv om konspirasjonsteorier kan være "skremmende". Men boka greide ikke å gi meg den frykten som boka prøvde å beskrive og fortelle.

Selv om dette ikke er en favorittbok i serien, leser jeg gjerne videre da det er en stødig serie. Det er alltid noe som skjer. Min favoritt er fremdeles Crux. Ikke nødvendigvis på grunn av realisme, men det var kanskje temaet som fascinerte mest hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Jeg er også halvveis. Koser meg veldig med boken. Synes han skriver på en virkelig fornøyelig måte. Har også lest litt vilkårlig i de andre bindene og blir fristet til å lese mer. Synd bindene er så tykke ellers hadde de fungert godt som veske-bok, for det holder å bare lese noen få sider ad gangen før jeg kjenner at jeg er mett.

Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.

Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.

Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.

Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?

Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.

Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.

Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

NRKs Leseforeningen hadde et program om Proust i 1999. Fin samtale med oversetter Anne-Lisa Amadou, litteraturprofessor Ragnhild Reinton, Knausgård og Tore Renberg. Tror man får mest ut av programmet etter at man har lest (noe av) verket.