De muskuløse armene og beina er så fulle av vikingsymboler at han kunne vikariert som runestein.
Alle disse minnene som la seg oppå hverandre ble etter hvert en eneste diger hop, der det likevel gikk an å skjelne – mellom de eldste lagene og de som var nyere og som var oppstått av en duft, og endelig de som bare var en annen persons hindringer og som jeg hadde fått meg fortalt – om ikke sprekker og virkelige revner, så iallfall disse årer og spraglete mønstre som i visse bergarter, i enkelte marmorsorter, røper forskjell i alder og opprinnelse, i «formasjon».
Vi satte oss ned blant sverdliljene ved elvebredden. På feriehimmelen drev en doven sky langsomt forbi.
Cecilie Ystenes Myhre er mental coach og gründer. Hun har også, som mange andre, sin egen podcast. I denne boka gir hun eksempler på hvordan man skal få overskudd til å få verden til å gå rundt. Men er boka like nyttig for alle?
I Hvilekraft beskrives det at det ikke bare er en type hvile, men at det er mange måter å hvile på, for å få best utbytte av det. Å hvile er viktigere enn vi tror, og det er viktig å gjøre det på riktig måte. Forfatteren skriver også om følelser, hvor viktig det er å lytte til kroppen vår, og noen ganger må man gi slipp på folk, hvis de viser seg for å være såkalte "energityver".
For mange utdrag fra podcasten hennes
Det er ikke ofte jeg leser slike bøker. Det spørs litt hva temaet er, eller om det er noe jeg vil lære mer om på måfå. Men tar dog ikke slike bøker spesielt seriøst. Ystenes Myhre kommer med noen egne råd, men boka begynte etter hvert å føles mer og mer ut som en reklame for podcasten hennes. Hun deler utdrag fra hva tidligere gjester har fortalt henne om deres erfaringer og hva som fungerer for dem. De fleste av dem er "kjendiser", og dermed føltes ikke boka så veldig relevant for meg. Det er mest om erfaringer og råd for travle mennesker med karriere og hektisk familieliv. Det var ikke mye for oss som bor alene eller lever et rolig liv med eller uten sykdom. Jeg er heller ikke så veldig interessert i podcaster, så disse utdragene ga meg ikke så mye. Sånn sett var ikke boka så veldig nyttig, i hvert fall ikke for min del.
Kanskje ikke like relevant for alle
Selv har jeg levd med ME de siste tolv årene, så når det kommer til overskudd, kommer jeg nok ikke til å få det på samme måte som andre, eller hvordan jeg skal forklare det. På grunn av det må jeg balansere energien på en litt annerledes måte enn det som er vanlig for andre. Men det var interessant å lese om forskjellig type hvile, for det er lett å tenke at hvile er hvile. I slutten av hver kapittel, er det også med sammendrag over hva man nettopp leste om. Sånn sett er boka veldig lettlest og oversiktelig, men noen kommer sikkert til å få mer nytte av boka, enn det jeg gjorde.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Fortid trer inn i fremtiden, men er det egentlig mulig?
Oppslukende dagbok
Sofie er med i en venninnegjeng som er helt oppslukt av å være med på Melodi Grand Prix Junior. Sofie er med på leken, selv om hun ikke er like involvert. Hun har ikke helt den samme interessen. Hun blir stadig mer fraværende, etter at hun fant en eldgammel dagbok som hun blir oppslukt i. Hvem er denne Klara? Dagboka står svært mye om et søsterskap, der den ene søsteren er alvorlig syk. I samme blokk, har Miriam og moren hennes flyttet inn. Hun og Sofie finner ikke akkurat tonen med det første. Miriam er lei av å være sanndrømt og hun savner bestekompisen sin. Det føles ut som hun mister kontakten med ham. Begge jentene opplever merkelige ting. Har det en sammenheng?
Klara er ikke akkurat en grøsser, selv om kanskje coveret kan tyde på det. Det er fiksjon for barn og ungdom med noen overnaturlige elementer, som er både lettlest og underholdende. For eldre lesere, blir nok handlingen og karakterenes valg og løsninger, veldig forutsigbart. Men det er godt å se at norsk forlag endelig gir ut slike bøker, selv om det er for de unge. Det er ikke mye av det som utgis i Norge, dessverre, fordi det er mange som ser på slike sjangre som "useriøs". Noe som er trist.
God fortellerstemme
Selv om handlingen kan fort bli forutsigbar for eldre lesere, hadde boka en underholdningsverdi og Lynstad er god på å beskrive karakterer på kort tid. Boka er veldig tynn, og det er begrenset hva forfatteren kan ta med og ikke. Hun beskriver usikkerhet, å vokse fra vennene sine og finne sitt eget ståsted på en god og realistisk måte. Det er noe å kjenne seg igjen i.
Men bruken av gammel dagbok, de overnaturlige elementene og avslutningen, ble kanskje vel typisk? Jeg liker klassiske spøkelseshistorier, noe jeg har lest mye av, men samtidig er det også kjekt når noe blir gjort på en annen måte. Gjøre sin egen vri, og savnet vel litt mer av det. Men så må man huske på at jeg ikke er helt i målgruppa når det gjelder denne boka.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Vibeke setter vannglasset på bordet. Hun ser ut av vinduet, det er mørkt. Gatelyktene er tent, de lyser opp veien mellom husene som ligger bortover på hver side. I nord munner bygdeveien ut på riksveien igjen. Det er en slags sirkel, tenker hun, en kan kjøre inn i sentrum av bygda, forbi kommunehuset og butikkene, gjennom bebyggelsen, svinge ut på riksveien lenger oppe, følge den sørover og kjøre inn i sentrum av bygda igjen. De fleste husene har stuevinduene vendt mot veien. Vi må gjøre noe på helhetlig arkitektur. Bakenfor på alle kanter er det skog. Hun noterer stikkord på et ark: Identitet, selvfølelse. Estetikk. Informasjon.
Hun kjenner suget etter en god bok, en ordentlig tykk en, av den typen som virker sterkere og mer virkelig enn livet selv.
Jeg fortjener det, tenker hun, etter innsatsen på jobben og alt.
En stødig thrillerserie som også kan leses som krim.
Nye triste hendelser for Liv
Psykolog Liv Eriksson mistet kjæresten i en ulykke for noen år siden. Denne gang blir en av hennes nærmeste venninner funnet myrdet. Venninnen hennes var journalist og Liv blir oppringt av en annen journalist som gir henne den triste beskjeden. Venninnen hennes deltok i et møte for folk som er besatt av konspirasjonsteorier. Et møte som Liv egentlig skulle også være med på sammen med henne, men måtte avlyse. Hun tenkte ikke at venninnen kom til å dra alene. De tror at noen fra møtet drepte henne. Liv og journalist Mikael, slår seg sammen for å finne ut hvem morderen er.
Jeg liker krim og thrillere, men jeg er ikke så veldig opptatt av konspirasjonsteorier, så temaet i boka var ikke så spennende på grunn av det. Selv om jeg liker Liv av og til, er jeg ikke helt fan av når en hovedkarakter spiller helt, eller prøver å være det. Det er ikke spesielt overbevisende. Det samme med Liv og Mikael. Synes at båndet mellom dem utviklet seg litt for fort og hastig. Syntes heller ikke det passet helt inn i resten av handlingen.
Et innblikk i hvor skremmende Interenett kan være
Men jeg likte mørkheten i boka og det dystre. Noe av det var relevant som også skjer i virkeligheten. Det gir eksempler på hvor deprimerende Internett kan være, spesielt mørkenettet. Simonsen har en enkel fortellerstemme som gir en fin flyt. Jeg var ikke alltid like interessert på grunn av temaet, selv om konspirasjonsteorier kan være "skremmende". Men boka greide ikke å gi meg den frykten som boka prøvde å beskrive og fortelle.
Selv om dette ikke er en favorittbok i serien, leser jeg gjerne videre da det er en stødig serie. Det er alltid noe som skjer. Min favoritt er fremdeles Crux. Ikke nødvendigvis på grunn av realisme, men det var kanskje temaet som fascinerte mest hittil.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse
Jeg er også halvveis. Koser meg veldig med boken. Synes han skriver på en virkelig fornøyelig måte. Har også lest litt vilkårlig i de andre bindene og blir fristet til å lese mer. Synd bindene er så tykke ellers hadde de fungert godt som veske-bok, for det holder å bare lese noen få sider ad gangen før jeg kjenner at jeg er mett.
Dem han fikk med seg hjem om kvelden, var ofte sylslanke og ville ikke en gang våge å være i samme rom som en marshmallow, av frykt for å ødelegge figuren.
Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.
Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.
Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.
Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?
Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.
Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.
Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
NRKs Leseforeningen hadde et program om Proust i 1999. Fin samtale med oversetter Anne-Lisa Amadou, litteraturprofessor Ragnhild Reinton, Knausgård og Tore Renberg. Tror man får mest ut av programmet etter at man har lest (noe av) verket.
«Det er merkelig, jeg tenker stadig på min stakkars hustru, men jeg klarer ikke å tenke på henne lenge ad gangen.» «Ofte, men lite ad gangen, som gode, gamle Swann» var blitt et av yndlingsuttrykkene til min bestefar som benyttet det ved de mest forskjelligartede anledninger.
Folk sier at musikk virker løftende på sinnet – det er snakk, det er løgn. Den virker forferdelig, gjør den, jeg taler av erfaring, den virker aldeles ikke løftende på sinnet; hverken løftende eller nedslående, men hissende. Hvordan skal jeg få sagt Dem det? Musikken får mig til å glemme mig selv og min egen stilling, den fører mig inn i en annen verden, ikke der jeg hører til. Under musikkens innflydelse synes jeg at jeg føler noget annet enn det jeg virkelig føler, at jeg forstår det jeg ikke forstår, at jeg evner det jeg ikke evner. Jeg forklarer det slik at musikken virker som gjesp og som latter. Om jeg aldeles ikke er søvnig, så gjesper jeg når jeg ser andre gjør det. Om jeg ikke har noget å le av, må jeg le når andre ler.
Musikk setter mig umiddelbart i samme sinnstilstand som den som skrev musikken befant sig i. Jeg smelter sjelelig sammen med ham, og samtidig føres jeg fra den ene stemning til den annen. Men jeg vet ikke hvorfor. Beethoven, som skal ha skrevet Kreutzersonaten, han visste naturligvis hvorfor han befant sig i denne stemning.
Først forsikrer ridderne at de forguder kvinnen – ja de forguder henne, men allikevel ser de på henne som et nydelsesmiddel. Nu forsikrer folk at de akter kvinnen. De gir henne sin plass og tar op lommetørklærne. Andre anerkjenner hennes rett til adgang til alle stillinger, til del i styrelsen o.s.v. Alt dette gjør de, men synet på henne er det samme som før. Hun er et nydelsesmiddel. Hennes kropp er et hjelpemiddel til nydelse. Og hun vet dette. Det er akkurat som med slaveriet. Slaveriet er ikke no annet enn at nogen drar nytte av andres ufrivillige arbeide. Og skulde slaveriet vekk, måtte folk ikke lenger ville dra nytte av andres ufrivillige arbeide og regne dette for synd eller skam. Og samtidig gir de sig til å forandre slaveriets indre form; de ordner det slik at de ikke lenger er lov å kjøpe og selge slaver og innbiller sig og tror selv at der ikke lenger eksisterer slaveri. Og de ser ikke og vil ikke se at slaveriet fremdeles er der, fordi folk liker og regner det for godt og riktig å dra nytte av andres arbeide. Og så snart de regner det for godt, så vil der alltid finnes folk som er sterkere klokere enn de andre og vet å greie det.
Likedan er det med kvinnens frigjørelse. Kvinnens slaveri består altså i at folk vil og regner det for godt å dra nytte av henne som nydelsesmiddel. Altså frigjør de kvinnen og gir henne alle rettigheter på like fot med mannen, men de fortsetter å se på henne som et nydelsesmiddel, opdrar henne slik både som barn og i den offentlige mening. Og så blir hun den samme fornedrede, forkuede kvinne og mannen den samme fordervede slaveeier. Man frigjør kvinnen på skoler og i det offentlige liv, men ser på henne som et nydelsesmiddel. Når vi som det skjer hos oss lærer henne å betrakte sig selv på den måte, så vil hun alltid vedbli å være et underlegent vesen.
Våre barns eksistens forbedret altså ikke vårt samliv, men forgiftet det. Dessuten var barna hos oss en ny kilde til uenighet. Like fra den tid da barna kom og jo større de blev, desto oftere blev nettopp barna middel og gjenstand for splid. De blev ikke bare stridens gjenstand, men barna ble våben i kampen. Vi likesom sloss med hinannen med barna. Hver av oss hadde sitt yndlingsbarn, og det var våben i slagsmål.
Ja slik var vårt samliv. Forholdet blev mere og mere fiendtlig. Til slutt blev det til det at det ikke var meningsforskjell som fremkalte fiendskapet, men fiendskapet som fremkalte meningsforskjellen. Hvad hun så sa, var jeg på forhånd uenig med henne, og likedan var det med henne.
I det fjerde år var det fra begge sider likesom av sig selv avgjort at vi ikke kunde forstå hinannen og ikke komme overens. Vi sluttet allerede da å forsøke å snakke ordentlig ut med hinannen. Om de enkleste ting, i særdeleshet om barna, holdt enhver ufravikelig på sin egen mening. Når jeg nu tenker på dette, så var de meninger jeg holdt så fast på, ikke så viktige for mig at jeg ikke kunde fire litt på dem. Men hun var av den motsatte mening, og å gi efter var å gi efter for henne. Det kunde jeg ikke. Hun på samme måte. Hun trodde sannsynligvis at hun alltid hadde rett likeoverfor mig, og jeg var i mine egne øine alltid en helgen like overfor henne.
Det var i Begyndelsen på Foraaret. Jeg rejste med Jærnbanen og havde allerede været under Vejs et Døgn. De fleste af Passagererne kom og gik paa Mellemstationerne, og foruden mig var der nu kun tre tilbage av dem, der havde gjort Rejsen med lige fra Begyndelsen.
Det er da saa simpelt som noget, sagde Damen; men ligesom hun skulde til at gaa videre i Talen, stoppede hun og gav sig til at tænke efter. — Kjærlighed. Hvad kjærlighed vil sige? Gjentog hun ligesom for sig selv.
— Jo, Kjærlighed vil sige, at foretrække ét menneske fremfor alle andre, sagde hun endelig.
— Foretrække? Men for hvor længe? En maaned? Et Par Dager? Eller en halv Times Tid? sagde den graahaarede, idet han gav sig til at le paa sin nervøse Måde.
(Oversatt av Emanuel Hansen, utgitt 1890)
«Kjærlighet er det når man utelukkende foretrekker en mann eller en kvinne fremfor alle andre,» sa hun.
«Foretrekker – hvor lenge? En måned, to timer eller en halvtime?» spurte den gamle herre og lo.
(Oversatt av Martin Gran, utgitt 1928)