"Tomhet! Tomhet!" fikk hun til sist fram gjennom tårene. "Hvordan kan vi bringe noe til Gud? Hva bryr han seg om våre kunster og småting?"

Vi ble stående og lytte vantro, da hun senket hendene og med tårene ned over ansiktet hvisket hun: "Kjære Jesus, jeg takker deg for at vi må komme med tomme hender. Jeg takker deg for at du har gjort alt - alt - på korset, og alt hva vi behøver i liv og død er å stole på dette."

Og vår vise Far i Himmelen vet også når vi har bruk for forskjellige ting. Løp ikke foran ham, Corrie. Når tiden kommer da noen av oss skal dø, da vil du se at Gud gir deg den kraft du behøver akkurat når du trenger til den.

Noe av kunnskapen er for tung for et barn. Når du blir eldre og sterkere, kan du bære den. Ennå må du betro det til meg å bære den for deg.

Minner fra barndommen kom strømmende ned over meg i mørket, de var merkelige nære og påtrengende. I dag vet jeg at sånne minner ikke er nøkler til fortiden, men til fremtiden.

Jeg vet at når vi lar Gud bruke de opplevelser vi får i livet, blir de en merkelig og fullkommen forberedelse til arbeidet han vil gi oss å utføre.

Det var behov for mye kjærlighet.