Bokelskere.no

Dessuten kan man ikke tilfredsstille noen av aristokratene på hederlig vis - i alle fall ikke uten å krenke andre - men det kan man gjøre med folket. For folkets mål er hederligere enn aristokratenes, da aristokratene vil undertrykke, mens folket bare krever at de selv ikke undertrykkes.

Det er selvsagt helt naturlig og alminnelig å ha lyst til å erobre, og når de menn som forstår sin kunst, forsøker det, blir de alltid rost og ikke kritisert.

... du vil alltid oppdage at menneskene er onde, med mindre de ikke tvinges til det gode. (Kap. XXIII.4)

Så enkle er menneskene, og i den grad adlyder de dagens bud at den som ønsker å fare med lureri alltid vil finne noen som lar seg lure (Kap. XVIII.3)

Her bør det bemerkes, at enten må man vinne menneskene for seg, eller ta dem av dage. For de vil alltid hevne de små krenkelser, men ikke de store, da det er umulig for dem. Følgelig må man, når noen skal krenkes, gjøre dette så grundig at man ikke trenger å frykte hevnen. (Kap. III.5)

Menneskene glemmer hurtigere sin fars død enn sin farsarv.

(…) it's worth noting that in general you must either pamper people or destroy them; harm them just a little and they'll hit back; harm them seriously and they won't be able to. So if you're going to do people harm, make sure you needn't worry about their reaction.

We have not seen great things done in our time except by those who have been considered mean; the rest have failed.

He who becomes master of a city accustomed to freedom and does not destroy it, may expect to be destroyed by it, for in rebellion it has always the watchword of liberty and its ancient privileges as a rallying point, which neither time nor benefits will ever cause it to forget.

He who is the cause of another becoming powerful is ruined; because that predominancy has been brought about either by astuteness or else by force, and both are distrusted by him who has been raised to power.