Bokelskere.no

Men da - da fins det vel også en maskin som kan bringe en liten bror tilbake? Slik en liten jobb? Bare å bringe en bror tilbake? En maskin, som kan gi oss tilbake et minutt av et barns liv. Bare et minutt. Ber vi om for meget? Et minutt. Usle seksti sekunder. Hva er seksti sekunder i hele menneskehetens historie? Ingen maskin som kan gi oss seksti sekunder tilbake? Da er vel barnet tapt? Hvor er vår lille bror nu? Var det ingen som hadde sett ham, lyttet til ham, talt til ham? Kjærligheten kunne bragt ham tilbake. Men hvis ikke kjærligheten kan, da er han vel tapt? Tapt? Da er barnet tapt.

Frels våre sjeler. Vi reiser med natt-tog i Norge, og lenge inn i natten ligger vi søvnløse for å kunne se mønsteret og meningen. Som en tent liten kjerte holdes menneskets liv ut over nattens evige, bunnløse avgrunn. Et hastig sekund får lyset blafre i mørket. Så slippes det. Bitterlig korte er våre dager. Uendelig og uten ekko er verdensrommets mørke dyp. Frels våre sjeler.

Menneskene kan greie seg lenge med en erstatning;det er først i det øyeblikk hvor erstatningen truer med å bli permanent at mennesket blir panisk.

«Men det er da så godt». Dermed sluttet enhver diskusjon. Overfor dén begrunnelse nyttet det ikke å komme med en lærebok i logikk. (s 99)

Min kommentar: Dette er vel det mest virkningsfulle argumentet vi har. Det er dette som får oss til å spise usunt, la være å trene, drikke for mye alkohol etc.

De mennesker som piner på maten, som skraper smøret og høvler osten, de viser derved at de har drept sin egen sans for livet og for overskuddet. De er pugere og ågerkarler, de er prokurister og gjeldsinndrivere, de er tynne i hår og i sjel, innfalne i blikk og i bryst, golde i hender og i skjød; håp fins ikke blant dem som skraper smøret, og forgjeves skal man lete efter eventyret blant mennesker som har en ostehøvel i sin skuff