Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Britiske statsministre kommer i alle slags utgaver og fasonger.
Noen drakk. Den store William Pitt kunne gjøre ende på tre flasker portvin om dagen, når dagen var ille. Han er særlig kjent for å ha fått orden på Storbritannias finanser. Men parlamentet måtte bevilge nesten en million kroner for å få betalt den personlige gjelden han etterlot seg.
Themsen snor seg langsomt, som en lat meitemark, gjennom den snille naturen i Sør-England og ville bli ytterst forskrekket om den kom ut for et stryk eller noe så voldsomt som en foss. Sammenlignet med de store floder på verdenskartet er Themsen bare som en bekk å regne.
Londons historiske elv begynte faktisk som bi-elv til Rhinen! For 10-12000 år siden kunne man gå tørrskodd over Nordsjøen - og det som i dag er Den engelske kanal var Rhinens utløp til Atlanterhavet.
Men etter som vannet steg og England sank - man opplevde nemlig begge deler - ble det en åpning mellom Nordsjøen og Atlanterhavet. Sjøen brøt til slutt gjennom den siste sperringen, der vi skulle få Dover på den engelske siden og Calais på den franske siden. Dermed var England endelig blitt en øy, og Themsen en elv som renner for egen regning og er seg selv nok.
Det har seg nemlig slik at Londom holder på å gå under.
Hovedstaden ved Themsen synker og forsvinner i havet, år for år. Det er ikke noen øyeblikkelig fare, kanskje - men det er bare spørsmål om tid. Noen få tusen år.
Churchill sa om [Clement Attlee] at han var et beskjedent menneske, 'men så har han jo også mye å være beskjeden over'.
Historiens dom er annerledes - Attlee er faktisk den statsminister etter krigen som er vokst mest i ettertidens omdømme. Og da han selv ble spurt hvordan det føltes å ha blitt 80 år, svarte han: 'Slett ikke så verst, i betraktning av alternativet.'
[Benjamin Disraeli] skrev romantiske bøker også og det siste han skal ha sagt, mens han arbeidet med en tale til parlamentet, var: 'De skal i hvert fall ikke få tatt meg på grammatikken!'
London er stor.
Hvis vi kunne ta med oss London hjem og slippe den ned over vår egen hovedstad, ville den fylle mesteparten av indre Oslofjord og ta godt med seg av Nordmarka også. Med Buckingham Palace der vårt eget kongelige slott ligger, ville Londons utkanter true Hønefoss i nord, og ta for seg av Holmestrand i sør. I hvert fall Drammen.
Ikke engang Moss kunne føle seg helt trygg.