Bokelskere.no

Pappaen gikk tilbake til fyret, og han var dypt bekymret over øya. Den forlatte skogbunnen var full av dype huller, og gjennom lyngen løp lange furer der trærne hadde gått bortover mot fyrknausen. Der stod de nå alle sammen i en forvirret floke av skremsel.
Jeg lurer på hva man skal gjøre for å berolige en øy, tenkte pappaen. Det går ikke an at havet og øya blir uvenner, de må bli venner igjen...
Pappaen stoppet. Det var noe i veien med fyrknausen. Nå så han det igjen. En ganske svak bevegelse, knausen trakk seg sammen, den ble rynket som en hud. Et par gråsteiner rullet en omgang rundt i lyngen. Øya hadde våknet.

Lyset hadde skremt opp alle skygger, og de flakset søvndrukne rundt ham da han løftet lykten. Så mange skygger, så mange fantastiske former og skikkelser som flagret opp og ned gjennom fyrets uthulte indre. Det var pent. Trappen vindlet seg nedover, ned, ned, ned, grå og gebrekkelig som skjelettet av et forhistoriske dyr, mørket tok imot den nede ved bunnen, for hvert skritt trollet tok, fløy skyggene opp og danset for ham over veggene. Det var for pent til å være skremmende.

Nordøsten hadde blåst halsen av seg, men det var fremdeles høyvann. Det falt en fin yr og svabergene hadde samme farge som vannet, en grå anonym verden av svært stor ensomhet.

Pappaen ble voldsomt glad. Plutselig begynte det å krible i ham, alt som sov våknet igjen, det krøp i huden, det var som om det sprang stålfjærer ut i maven hans og satte ham i gang. Han styrtet hjem og tok trappen i ett sprang, smelte opp døren og ropte, «Hør her! Jeg har fått en idé!»

Pappaen løftet blyanten og tenkte seg om. Han fortsatte.
Parentes, er det mulig at en sterk følelse, altså hos en selv, kan forandre omgivelsene? Eksempel, jeg var virkelig svært urolig for Mummitrollets mamma. Undersøk dette.

Det er synd at ikke mammaer også får lov til å stikke av når de har lyst, og sove ute. Især mammaer kunne trenge det av og til. Hun sendte trollet sitt en adspredt og hengiven hilsen på den vanlige måten. Mummitrollet kjente det der han lå våken i lysningen, og viftet et vennlig svar med det ene øret.

-I morgen er en ny, lang dag, sa mammaen. -Helt din egen fra begynnelse til slutt. Det er vel en deilig tanke.

Så spennende det er å leve, tenkte Mummitrollet.

Min øy er som en hel verden, det finnes alt mulig her og den er akkurat passe stor. Nei så lykkelig jeg er - det er som om jeg holdt hele verden i labben!

De syslet alltid. Stille, uavbrutt og interessert holdt de på med bitte små ting som oppfylte verden.