Bokelskere.no

Jo større mengder man gir fra seg dess sunnere blir man.

Akk, alle disse nedsettende gloser som vi henger på andre for å forsvare oss mot følgene av vår egen gemenhet.

Den skjendede småpike er stemplet i Jante, av henne venter man seg alt, og forventningen som hun kjenner får henne siden nokså ofte ut på litt av hvert.

...jeg tror den er klokest som beviser at han er modig, før han erkjenner sin feighet.

Den som overfaller et barn fordi det ikke er voksent, er en vandal.

Man sier om noen tyver at det kunne man da ventet seg av dem, for de stjal allerede som barn. Sånt sier hyklere og folk som er sløve på intellektet. Vis meg et menneske som ikke stjal da han var barn, du kan være overbevist om at han stjeler nu.

Bestefars bror var også klok, han sendte tegninger til en oppfinnelse som skulle hindre skipsforlis ved sammenstøt med drivis , det var noe med sengfjærer i stort format, til å skru fast på baugen.

Folk drog ut med rifler, og noen timer etter falt den trebeinte hingsten for en kule mange kilometer fra byen.

Natten er for de fleste det usedvanlige. De bruker den normalt til å sove bort. Våker de en natt, kjenner de ensomheten, det er stille, ingen kommer, ingen går. Det slår dem ut av den tillærte balanse, og tankene driver imot de mørke kott, hvor nederlagene er magasinert, - ikke inn i dem, det våger de ikke, en rar hinde blir stående imellem, vi ser ikke nettopp nederlagene, men blir knuget ned av stemningen fra dem. I slike stunder sitter mennesket med mulighetene for å erfare noe om sig selv, men viker alltid tilbake. 

De voksne lærer oss forskjellen mellem godt og ondt, tror de. Det de innpoder oss er i virkeligheten noe helt annet: De hevner sin barndom på oss.