Bokelskere.no

Magisk teater
adgang ikke for alle og enhver
- ikke for enhver

Jeg forsøkte å åpne porten, men den tunge, gamle klinken rikket seg overhode ikke. Bokstavleken var slutt, med ett hadde den opphørt, sørgelig klar over sin nytteløshet. Jeg tok et par skritt tilbake, plumpet dypt ned i sølen, det kom ikke flere bokstaver, leken var slutt, lenge ble jeg stående i sølen og vente, forgjeves.

Men så, akkurat i det jeg hadde gikk opp og på ny sto på fortauet, drypper noen fargede lysbokstaver ned på den blanke asfalten foran meg.
Jeg leste:

Bare - for - for-rykte!

Bøker fylte ikke bare det store bokskapet, men lå overalt på bordene, på den vakre gamle sekretæren, på divanen, på stolene, rundt omkring på gulvet, bøker med innlagte papirstrimler som stadig byttet plass. Bokmengden øket stadig, for ikke bare kom han trekkende med tykke stabler fra biblioteket, men han fikk også ofte pakker i posten.

Fy pokker, så bittert livet smakte

I denne verden blomstret deres korte, lengselsfylte liv, i den følte de seg trygge og hjemmekjente. De elsket et glass champagne eller en riktig god rett i hotellgrillen like høyt som vi på vår side kunne elske en komponist eller en dikter. Når de hørte en ny dansemelodi eller en jazzsangers sentimentale og søtladne lokketoner, kunne de rives med av en begeistring, en henførelse og en rørelse like sterk som noe vi kunne føle for Nietzsche eller Hamsun.

Hvordan skulle jeg kunne unngå å være en steppeulv og en lurvet eneboer midt i en verden hvis ambisjoner jeg overhodet ikke deler, hvis gleder overhodet ikke taler til meg. Jeg orker ikke å bli sittende særlig lenge hverken i et teater eller på kino, jeg kan knapt nok lese en avis, sjelden en moderne bok, jeg fatter ikke hvilken lyst og glede det er menneskene søker på overfylte tog og på hoteller, i overfylte kafeer med lummer, påtrengende musikk, i de elegante luksusbyers barer og forlystelsessteder, på verdensutstillinger, på bulevardene, ved foredrag for de kultursultne, på de store idrettsplassene - jeg fatter ikke, jeg kan ikke dele disse gledene som jo ville være oppnåelige for meg og som tusener av andre maser og strever for å få del i. Det som derimot hender med meg i mine sjeldne gledesstunder, det som for meg er lykke, opplevelse, ekstase og løftelse, det kjenner og søker og elsker verden høyden i diktningen; i livet anser de det for å være forrykt. Og faktisk er det jo slik at hvis verden har rett, hvis denne kafémusikken, disse masseforlystelsene, disse amerikaniserte menneskene som nøyer seg med så lite, har rett, så har jeg urett, så er jeg forrykt, så er jeg virkelig Steppeulven som jeg ofte har kalt meg selv, dyret som har havnet i en fremmed og ubegripelig verden og som ikke mer finner sitt hjem, sin luft og sin føde.

Du undrer deg over at jeg ikke er lykkelig, fordi jeg kan danse og svømmer så lett på livets overflate. Og jeg, min venn, undret meg over at du er skuffet over livet, du som er så dypt fortrolig med alt det vakreste og dypeste, med ånd og kunst og tenkning.

Men i virkeligheten er intet jeg, ikke engang det mest naive, en enhet, men en mangfoldig verden, en liten stjernehimmel, et virvar av former, av trinn og tilstander, av arveanlegg og muligheter. Nå er det et faktum at alle og enhver gjør hva de kan for å se dette virvar som en enhet, og snakker om sitt jeg som om det skulle være et enkelt, tydelig formet og avgrenset fenomen, og altså later det til at denne vanlige illusjon er en nødvendighet for alle mennesker (også for de mest høytstående), et krav livet stiller, akkurat som det krever å få puste og spise. Illusjonen skyldes en enkel analogislutning. Som legeme er ethvert menneske ett, som sjel aldri.

Det finnes ingen ettertid i evigheten, bare samtid.

Jeg oppsøkte det lille, gammeldagse vertshuset hvor ingenting har forandret seg i løpet av de mer enn femogtyve årene siden mitt første besøk i denne byen. Til og med vertinnen er den samme som den gang, og mange av dagens gjester satt der allerede på den tiden, på samme plass, med de samme glassene.