Bokelskere.no

Nåvel, alt dette var forbi, Dette beger var drukket ut og ville aldri mer bli fylt. Var det synd og skam? Det var aldri synd og skam med noe som var forbi. Det var bare synds og skam med nuet og dagen i dag, med alle talløse timer og dager som som jeg tapte, som jeg bare gjennomlevde og som hverken bragte meg gaver eller rystelser."

Jeg liker å innånde trappeoppgangens lukt av stillhet, orden, renslighet, anstendighet og tamhet og trives med å så å kunne gå over terskelen til mitt eget værelse hvor alt det der blir borte, hvor det ligger sigarstumper og det står vinflasker mellom bokstablene , hvor alt er uordentlig, ikke det minste hjemlig, hvor alt er er vanskjøttet og alt, bøker, manuskripter og tanker, er preget og gjennomtrukket av den ensommes nød, av den menneskelige tilværelses problem, av lengselen etter ny mening i det nå så meningsløse menneskelige liv."

Et middelalder-menneske ville betrakte vår nåværende livsstil som noe meget verre enn grusom, forferdelig og barbarisk. Enhver tid, enhver kultur, enhver skikk og tradisjon har sin egen stil, har den ømhet og brutalitet, den skjønnhet og grusomhet som tilkommer den, anser visse lidelser som selvsagte, finner seg tålmodig i visse onder. "

" Det er også godt, meget godt," sa han. "Hør på denne setningen: ' Man skal være stolt av smerten - enhver smerte er et vitnesbyrd om vår høye rang.' Utmerket. Åtti år før Nietzsche! Men det var ikke den uttalelsen jeg tenkte på - vent nå - der har vi den. Altså: ' de fleste mennesker vil ikke svømme før de kan det.' Er ikke det vittig? Selvfølgelig vil de ikke svømme. de er jo skapt til landjorden , ikke til vannet. Og selvfølgelig vil de ikke tenke; De er jo skapt til å leve, ikke til å tenke! Ja, den som tenker, den som gjør tenkningen til hovedsak, kan drive det temmelig vidt på det felt, men han har nå ombyttet landjorden med vannet, og en gang vil han drukne." "

Menneskets innerste bestemmelse trekker det i retning av det åndelige, trekker det mot Gud - dets innerste lengsel trekker det i retning av naturen, tilbake til moderen. Mellom de to kreftene svever dets liv i angst og beven. Det som menneskene nå og da forstår ved begrepet "menneske", er hele tiden bare et forgjengelig, borgerlig kompromiss. Enkelte av de mest brutale driftene blir tilbakevist og lyst i bann av denne konvensjonen. Det kreves en viss grad av bevissthet, dannelse og avbestialisering, en antydning av ånd er ikke bare tillatt, men endog obligatorisk. "Mennesket" ifølge denne konvensjonen er som ethvert borgerideal, et kompromiss, et engstelig og naivt-listig forsøk på å avvise de strenge fordringene både for den onde urmoder Natur og den besværlige urfader Ånd og å bo i den tempererte sonen midt mellom dem. Derfor tillater og tolererer borgeren det han kaller "personlighet", men utleverer samtidig personligheten til enhver "stats"-molok og spiller alltid de to ut mot hverandre. Derfor er det slik at den som borgeren reiser minnesmerker for i overmorgen, vil han i dag brenne som kjetter, henge som forbryter.

Du har rett, Steppeulv, tusen ganger rett, og likevel må du gå til grunne. Du er altfor fordringsfull og sulten for våre dagers enkle, bekvemme verden som slår seg til tåls med så lite. Den spyr deg ut av sin munn. Du har en dimensjon for meget for den, Den som vil leve og nyte livet i dag, må ikke være et menneske som du og jeg. Den som krever musikk istedetfor støy, glede istedetfor moro, sjel istedetfor penger, ekte arbeide istedetfor mas, ekte lidenskap istedetfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden ...

Steppeulven hadde altså to naturer, en menneskelig og en ulvenatur. Det var hans skjebne, og det kan vel tenkes at denne skjebnen ikke var noe så helt for seg selv. Det skal ha eksistert mange mennesker som hadde meget av en hund eller rev eller fisk eller slange i seg, uten at de hadde særlige vanskeligheter på grunn av det. I disse menneskene levde mennesket og reven, mennesket og fisken ved siden av hverandre, og den ene gjorde ikke den andre noe vondt. Tvert imot hjalp den ene den andre, og i mangen mann som har drevet det vidt og blitt gjenstand for misunnelse, har det vært reven eller apen i høyere grad enn mennesket som har gjort hans lykke. Det er noe alle vet. Men når det gjalt Harry, forholdt det seg ikke slik. I ham løp ikke mennesket og ulven side om side, og enn mindre hjalp de hverandre. Nei, det var krig på kniven mellom dem, den ene levde utelukkende for å gjøre den andre vondt, og når det er krig på kniven mellom to i ett legeme og én sjel, da er det ikke godt å leve. Nå, enhver har sin skjebne, og lett har ingen det.

Maktmennesket går til grunne i makt, pengemennesket i penger, den underdanige i trelldom, den nytelsessyke i nytelse. Og på samme måte gikk Steppeulven til grunne i sin uavhengighet. Han nådde sitt mål, han ble mer og mer uavhengig, ingen hadde noe å si over ham, han behøvde ikke rette seg etter noen, fri og ensom rådet han over sin gjøren og laden. For sterke mennesker oppnår bestandig det som en ekte impuls byr dem å søke. Men midt i den oppnådde friheten sto det med ett klart for Harry at hans frihet var en død, at han var alene, at verden på en uhyggelig måte lot ham være i fred, at menneskene ikke angikk ham lenger, ja, at han ikke angikk seg selv, at han langsomt ble kvalt i en luft som ble tynnere og tynnere av bare selvstendighet og ensomhet. Nå ble det slik at ensomhet og uavhengighet ikke lenger var hans mål, men hans skjebne, hans fordømmelse, at trolldommen var gått i oppfyllelse og ikke lenger lot seg tilbakekalle, at det ikke lenger hjako når han full av lengsel og god vilje strakte armene ut, beredt til å binde seg, beredt til fellesskap. Nå lot man ham være alene. For øvrig var det på ingen måte slik at menneskene hatet og avskydde ham. Tvert imot hadde han svært mange venner. Det var mange som satte pris på ham. Men det han fant, var alltid bare sympati og vennlighet. Man inviterte ham til seg, man skjenket ham gaver, man skrev hyggelige brev til ham, men ingen kom ham ordentlig nær, han ble ikke virkelig knyttet til noen. Ingen var villig og i stand til å dele hans liv. Det som nå omga ham, var den ensommes luft, en stille atmosfære som omverdenen gled bort i, en manglende evne til å knytte forbindelser som hverken vilje eller lengsel kunne gjøre noe med. Dette var et av de viktigste kjennetegn ved hans liv.

Steppeulvens blikk gjennomtrengte hele vår tid, hele det geskjeftige skaperi, hele klatresamfunneet, hele forfengeligheten, hele en innbilt, innholdsløs intellektualismes overfladiske spill – og dessverre gikk blikket enda dypere, gikk enda lenger enn til alle mangler, all håpløshet i vår tid, i vår intellektuelle streben, i vår kultur. Det gikk helt inn i menneskehetens hjerte, det uttrykte klart, i løpet av et eneste sekund, en tenkers, kanskje en vismanns, hele tvil på menneskelivets verdighet, på at det overhodet kunne ha noen mening. Dette blikket sa: «Se, for noen apekatter vi er! Se, slik er mennesket.» Og all berømmelse, all dyktighet, alt det menneskeånden har prestert, alle tilløp til det opphøyde, til storhet og varighet i menneskenaturen, styrtet sammen og ble til et apespill!

Det var meget vakkert, som lesningen i de gamle bøkene, som å ligge i det varme badevannet, men - alt i alt - hadde det ikke akkurat vært noen henrivende dag, ikke akkurat en strålende lykke- og gledesdag, men nettopp en av disse dagene som etter lang tid burde være de normale og vanlige for meg - passe behagelige, absolutt utholdelige, tålig bra, lunkne dager for en eldre, utilfreds herre, dager uten spesielle smerter, uten spesiell sorger, uten virkelige bekymringer, uten fortvilelse, dager da til og med spørsmålet om det ikke nå er på tide å følge Adalbert Stifters eksempel og forulykke under barberingen, lar seg overveiende saklig og rolig, uten opphisselse og angstfornemmelser.