Bokelskere.no

Den som krever musikk istedenfor støy, glede istedenfor moro, sjel istedenfor penger, ekte arbeide istedenfor mas, ekte lidenskap istedenfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden…

"Det er ikke stort jeg har å vise deg, Hermine. Du vet jo så meget mer enn jeg. Hva er du for et merkelig menneske, lille venninne? Du forstår meg, på alle punkter, og er alltid forut meg. Er jeg overhodet noe for deg? Synes du ikke jeg er kjedelig?"

Øynene hennes mørknet, og hun så ned i gulvet.

"Jeg liker ikke å høre deg snakke slik. Tenk på den kvelden, på hvor ødelagt du var av fortvilelse og ensomhet, og på hvordan våre veier møttes, og du ble min kamerat. Hvorfor tror du jeg kjente deg igjen den gangen og straks forstod deg?"

"Ja, hvorfor, Hermine? Fortell meg det!"

"Fordi jeg er slik som du. Fordi jeg er like ensom som du, og fordi jeg er akkurat like lite glad i livet og menneskene og meg selv som du er, like lite i stand til å ta det hele alvorlig. Det finnes jo alltid noen mennesker som krever det aller største av livet og har svært vanskelig for å avfinne seg med dets dumhet og råskap."

Jeg skal lære deg å danse og leke og le og ikke være tilfreds likevel. Og av deg skal jeg lære å tenke og vite og ikke være tilfreds likevel.

Skjønner du ikke det, du lærde herre, at du liker meg og synes jeg er viktig for deg, nettopp av den grunn at jeg er et slag speil for deg, at det finnes noe i mitt indre som gir deg svar og forstår deg? Egentlig burde alle mennesker være slike speil for hverandre og svare hverandre og svare til hverandre, men slike mannspersoner som du er så besynderlig innrettet og blir så altfor lett sittende fast i den vrangforestillingen at de overhodet ikke kan se og lese noe i andre menneskers øyne, at ingenting angår dem. Og når en slik mannsperson , tross alt, finner et ansikt som virkelig ser på ham, et ansikt han ser et glimt av et svar og av fellesskap i, ja, så blir han naturligvis svært glad."

Jeg tror at kampen mot døden , den betingelsesløse og trassige viljen til å leve er den drivkraft som ligger bak alle betydelige menneskers handlinger og liv. At man til syvende og sist likevel må dø , det, min unge venn, har jeg bevist like tydelig ved å bli toogåtti år som hvis jeg var død da jeg var skolegutt. "

"Rolig nå," ropte hun. "Bare rolig! Du kan altså ikke danse? Overhodet ikke? Ikke engang onestep? Og samtidig påstår du , ved Gud, at du har gjort deg flid med å leve! Du har skrønt for meg, gutten min, og det skal man ikke gjøre når man er kommet i din alder. Ja, hvordan kan du si at du har gjort deg umak med å leve når du ikke engang vil danse?" "

Hvis jeg sier "oppe" eller "nede", er allerede det en påstand som krever en forklaring, for Oppe eller Nede forekommer bare i tenkningen, bare som abstraksjoner.
Verden selv kjenner hverken oppe eller nede."

Maktmennesket går til grunne i makt, pengemennesket i penger, den underdanige i trelldom, den nytelsessyke i nytelse. Og på samme måte gikk Steppeulven til grunne i sin uavhengighet. Han nådde sine mål , han ble mer og mer uavhengig, ingen hadde noe å si over ham, han behøvde ikke rette seg etter noen, fri og ensom rådet han over sin gjøren og laden. For sterke mennesker oppnår bestandig det som en ekte impuls byr dem å søke. Men midt i den oppnådde friheten sto det med ett klart for Harry at hans frihet var en død, at han var alene, at verden på en uhyggelig måte lot ham være i fred, at menneskene ikke angikk ham lenger, ja, at han ikke angikk seg selv, at han langsomt ble kvalt i en luft som ble tynnere og tynnere av bare selvstendighet og ensomhet."

Ganske rolig så den mørke stenmuren på meg, dunkel og lukket, dypt nedsunket i sine drømmer. Og ingen steder en port, ingen steder en spissbue, bare mørk, stille mur uten hull. Smilende gikk jeg videre og nikket vennlig til muren. " Sov godt mur, jeg skal ikke vekke deg. Den tid kommer nok da man river deg ned eller overklistrer deg med markskrikerske plakater, men ennå er du der, ennå er du vakker og stille, og jeg er glad i deg." "

Det er mulig at disse stamgjestene som jeg kjente av utseende, var noen ordentlige spissborgere og at de hjemme i sine spissborgerhus hadde reist triste husaltere til ære for dumme tilfredshetsavguder, men det kunne også tenkes at de var ensomme avsporede karer som jeg, stille, tankefulle drukkenbolter med insolvente idealer, steppeulver og arme djevler akkurat som jeg. Jeg visste det ikke. Hver enkelt av dem ble trukket hit av en lengsel, en skuffelse, et behov for surrogater., den gifte søkte her atmosfæren fra ungkarstiden , den gamle embedsmann en gjenklang fra
studentårene, alle var de temmelig tause, og alle var de drankere, som i likhet med meg heller ville ha en halv liter Elsass-vin enn et dameorkester foran seg . Her kastet jeg anker, her kunne jeg holde ut en time, ja, kanskje to.