Bokelskere.no

Hun er en av dem som alltid kommer tilbake, i triumf. Jeg er en av dem som alltid blir. Ikke fordi jeg er lat, eller tiltaksløs. Men fordi noen alltid må bli igjen. Ellers går det ikke opp.

Noen må alltid bli. Om alle dro, og ingen ble igjen, ville det ikke gått, tenker jeg.

Det foregår slik: Kaffe om morgenen, alltid svak, radioen, nyheter, det er det samme hver halvtime, i løpet av dagen vil du kunne gjengi de viktigste nyhetene ordrett, og for hver gang det opplyses om en trafikkulykke i nærheten, hver gang vi hører ambulansen rase forbi utenfor gjerdene, hver gang tenker vi at det også er en dag i morgen, at kloden dreier stille rundt, og at alt på den står stille.

Hundre og tolv millioner passasjerer fløy inn og ut av Heathrow, Gatwick, Stansted, Southampton, Edinburgh, Glasgow og Aberdeen i løpet av 1999. Det står i bladet. Sort på hvitt. Jeg vet ikke om det er mye eller lite. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Hva som forventes av meg. Slik sett er det meningsløs informasjon.

Jeg har tatt fri fra jobben. To uker. Jeg sa at jeg trengte det. Fortalte dem at det var absolutt nødvendig for meg å få ro og hvile. Jeg vet ikke fra hva. Jeg sa at jeg var i ferd med å få et nervøst sammenbrudd, det kunne komme når som helst, jeg sa at jeg følte meg frynsete, utslitt. Jeg vet ikke om jeg løy.

Jeg drømmer. En av disse drømmene som er så tåpelige at du ikke forteller om den til noen, som viser akkurat hvor mottagelig du er for alle inntrykk, hvor uregjerlig det hele er, og som du bruker dagen til å forstå, begripe, til du plutselig glemmer den, avspores.

Hold ut. Det er det jeg ber deg om hele tiden. Om å holde ut. Ikke gi opp. Bare vente på hjelp. Likevel er neglene mine nedbitte.

Hold ut. Omtrent så enkelt som det. Eller så vanskelig. Som en formel mot et eller annet, eller for noe. Bare denne ene, korte setningen, disse to ordene, klippet ut fra en avis, gulnet i kantene, slått opp på døren ut til korridoren, ut til sykehusets tilsynelatende uendelige rekker av rom og dører, ut til mottaket, parkeringsplassen, ambulansene, menneskene, avisutklipp med to ord: Hold ut. Sort på hvitt.

Safety first. You should not be alarmed. Med engelskspråklige slogans kan du selge hva som helst, tenker jeg. Det kunne like gjerne stått: You should sit still, like a dumb motherfucker, awaiting the disaster. Og ingen ville ha reagert.

Vietnam. Torsdag.

Tenk deg at du må skade deg selv. Tenk deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet over det myke rosa tannkjøttet, at du barberer det av med kraftige bevegelser. Gjør det vondt å tenkte på det? Tenk deg at du trekker kanten av et papirark raskt over øyelokket. Det er vondt, ikke sant? Bare ved tanken? Innbill deg at du biter hardt i en ujevn binders av stål, drar den over tennene, sliter bort emaljen, slik at metallet risler over nervene i tennene. Det gjør vondt.

Forsøk å tenke på dette ordet: Vietnam.

Gjør det fortsatt vondt? Nei? Det burde gjøre det. Det burde det absolutt. Kanskje er det det som er problemet? Klarer du å tenke slik, at du skader deg selv?

Prøv.

Prøv å tenke at du trekker ned undertøyet ditt. At du løfter den ene testikkelen din, den venstre, ut av undertøyet, at du stiller deg ved bordet her, legger den forsiktig nedpå. Og du løfter hammeren, slår til. Av. All. Makt.

Slik føles det.