Bokelskere.no

Jeg snakker ikke bare om politikk når jeg ser på hva som har gått galt, men om språket, om kulturen, om noe som kommer fra et sted dypt innenifra, troen på at man virkelig er det utvalgte folket. Israelerne tror virkelig at de har en rett til å gjøre akkurat som de vil. Og etter holocaust er dette trekket blitt mye sterkere. Disse verdiene lever sterkt hos israelerne. Og Israel overser omgivelsene.

Etter at israelske styrker i 1948-krigen hadde fordrevet 750 000 palestinere og tatt eiendommene deres, fryktet myndighetene erstatningskrav. Ved å ta imot like mange jøder fra arabiske land laget den israelske regjeringen et kreativt regnestykke. Siden Irak konfiskerte all jødisk eiendom, kunne staten Israel gjøre det samme, konfiskere all palestinsk eiendom. Irak kunne la være å betale erstatning, men da trengte heller ikke Israel å betale erstatning. Israel og Irak hadde "byttet befolkninger", men de irakiske jødene var rasende. Skulle deres formuer betale for palestinernes tap? Jødene fra Irak ble jo hentet og "brakt hjem" frivillig, mens palestinerne motvillig ble fordrevet fra sine hjem. Utgangspunktet var helt forskjellig.

Barna traumatiseres og er sengevætere til langt opp i tenårene. Befolkningen på Gazastripen ser at det er Israel som ødelegger sementfabrikkene og bomber næringslivet 50 år tilbake i tid, for så å nekte innførsel av byggevarer. Dette er en villet politikk. Det fremstår som ondskap.
Folket snudde seg ikke mot Hamas slik israelerne håpet. I stedet har hatet mot Israel vokst til nye høyder. Å tvinge en befolkning i kne er en underlig investering i sikkerhet. Det er de sinte som ikke har noe å miste, som blir farlige naboer.
Israelere flest lever i troen på at landet deres er det eneste demokratiet i Midtøsten med en moralsk og rettferdig hær. Israel var et levende demokrati - innenfor den grønne linjen. Og Israel er et reelt demokrati så lenge du er jødisk. Men Israel har to ansikter. Det ene er det moderne Tel Aviv, high-tech-industrien, forskning på høyt nivå, demokratiske institusjoner og en absolutt fri presse. Det andre ansiktet er okkupasjon, hard undertrykkelse, kontrollposter, fengsling av barn og kollektiv avstraffelse av et annet folk.
I mange år hadde jeg vært mest opptatt av det vakre og gode Israel. Som israelere flest hadde jeg ment at bildet av det stygge Israel var overdrevet, og at folk som ville landet ondt, snakket om okkupasjonen hele tiden. Nå så jeg selv okkupasjonen på nært hold og ble som alle andre opprørt. Gaza-krigen hadde vist meg et styggere Israel. For meg som journalist er det jobben min å vise urett. Men hvordan skulle jeg balansere mellom det gode Israel og det stygge Israel? For fantes det egentlig et helt klart skille?

Hvorfor Israels marine skyter mot uskyldige fiskere i småbåter, er ubegripelig, og fremstår bare som terror. Fordi Hamas styrer Gaza, skal fiskerne blø. Sikkerhet er argumentet den israelske regjeringen alltid bruker, men var det en investering i sikkerhet å gjøre livet til over en million palestinske naboer så miserabelt som mulig? Jeg forstår ikke logikken. Men igjen - politikken i Midtøsten drives ikke av en fornuft og en logikk vi europeere kjenner oss igjen i. Credoet på begge sider er: Når vi lider, skal dere også lide.
Hamas er ingen demokratisk bevegelse som vil det beste for sin befolkning. Islamistene har vist at de først og fremst sørger for sine egne støttespillere. Hvor stor oppslutning islamistene har i Gazas befolkning, har vært vanskelig å måle, siden mange ikke tør å si at de misliker eller hater Hamas.

Byens befolkning kan grovt sett deles inn i tre: palestinerne, de ultraortodokse jødene og de mer eller mindre ortodokse jødene. Her finnes også sekulære lommer med restauranter som ikke er kosher, for de sekulære jødene i byen. En tredel av byens innbyggere er palestinske. Etter verdenssamfunnets syn er Øst-Jerusalem, der palestinerne og bosetterne bor, okkupert. Det offisielle israelske standpunktet, derimot, er at de østlige arabiske delene av Jerusalem som lå under Jordan før 1967, er annektert, og at den hellige byen nå er jødenes evige og udelelige hovedstad. Det internasjonale samfunnet representert ved FN anerkjenner verken Israels anneksjon eller Jerusalem som Israels hovedstad, derfor ligger alle ambassadene i Tel Aviv og ikke her. Som den kanadiske tegneren Guy Delisle illustrerer så godt i sin bok Jerusalem, må alle vi som dykker ned i denne byen, selv oppdage situasjonen. Vi må erfare, se og oppleve alle konfliktlinjene, dag for dag, lag for lag, for å forstå sammenhengene. Med mye humor og forundring formidler Delisle den bisarre virkeligheten med sin strek fra det året han bodde med barn og kone utsendt for Leger Uten Grenser. Men Jerusalem kan aldri læres fullt og helt. Du oppdager noe nytt hele tiden.

• Jeg tror det finnes en masterplan, sa han lavmælt og alvorlig. - En langsiktig plan som går ut på å etablere så mange jødiske kolonier som mulig i raskt tempo. Slik skaper israelerne nye fakta på bakken. Se på alle bosetterkoloniene nå! Det er jo snart umulig å bygge noen palestinsk stat.

Ordet okkupasjon kan være vanskelig å bruke når vi som utenforstående snakker med israelere fordi de lett tror vi tar stilling. Som reporter er jeg avhengig av at folk åpner seg. Okkupasjonen blir kamuflert som «kontrollen over palestinerne», «problemet med araberne» og «situasjonen», alt etter hvem jeg snakker med. Ord er ladet, og vi som beveger oss i alle leire, må kunne kodene til fingerspissene. Det finnes ingen nøytrale steder her. Vi må vite hvordan vi skal ordlegge oss hvor og hos hvem. Og noen ganger går det galt.

Mange spør: «Hvorfor liker ikke Norge oss?» eller «Hvorfor hater alle i verden oss?» Det kunne være fristende å svare «It's the occupation, stupid ...» fritt etter president Bill Clintons påminnelse om nøkkelordet i valgkampen i 1992: «It's the economy, stupid.» Men jeg nøyer meg med å svare at motviljen skyldes en kombinasjon av okkupasjon, arroganse, byggingen i bosettingene og mangel på troverdig vilje til å skape fred. Når reaksjonen er «What occupation?», er det vanskelig å fortsette samtalen.

Det som må være kompasset i NRKs dekning, er folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. Vi kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Under samtalen ser han ikke på noen av oss kvinnelige journalister. Han har bare lov til å møte blikket til sin kone og kvinner i familien. Den ultraortodokse jødedommen har mye til felles med konservativ islam.