Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Kanskje er det egentlig aldri noen som vender hjem fra krigen.
Ingen av oss vet når livet plutselig endrer seg.
Det finnes ingen gode mennesker blant de levende, ingen dårlige blant de døde. - Afghansk ordtak.
Kanskje er det slik at volden vi påfører andre, er en boomerang som før eller siden vil vende tilbake.
Våre liv er ikke bare våre egne, men holdes oppe av usynlige tråder, vevd sammen av et uoverstigelig antall hendelser og valgt, tatt lenge før vi selv ble født.
Vi skriver historien, men historien skriver også oss. Gir oss et språk vi bruker til å navigere gjennom verden, gir oss et narrativ og en verdensanskuelse vi fødes inn i. Historien gir oss en nasjon, og til tider en krig, slik som den tjue år lange «krigen mot terror».
Hva er det som enda ikke har gått opp for ham? At det ikke finnes noe sted på kloden han kan reise til, uten å måtte ta med seg selv.
I et lekket notat fra september 2003 skriver forsvarsminister Donald Rumsfeld til en kollega:
Jeg forstår ikke helt hvem som er skurkene i Afghanistan og Irak. Jeg har lest det vi har fått fra etterretningen, og det kan se ut som vi vet en god del, men når man undersøker nærmere, forstår man at vi faktisk ikke har noe som helst å ta avgjørelser ut fra. Vi er sørgelig uvitende i saken.
Fra 1990 til 2010 ble det registrert 88000 selvmord blant amerikanske veteraner. Det blir 8000 i året, eller 22 menn og kvinner i snitt, hver eneste dag, hele året rundt, som knekker sammen under vekten av opplevelsene fra krigen. Statistikken for årene etterpå er ikke bedre, heller med en svak økning under koronapandemien i 2020.
I videoverket The White House maler kunsteren Lida Abdul de sønderskutte ruinene av presidentpalasset i Kabul med en bred pensel. Hun er kledd i en heldekkende svart drakt, og dypper penselen i et stort spann som står på bakken. Stein for stein, strøk for strøk maler hun hver del av ruinen hvit. Også en klump av betong som dingler i en metallstreng fra taket og ligner en merkelig og deformert frukt, blir gradvis hvit. Noen minutter ut i videoen kommer en mann inn fra siden og stiller seg med ryggen til henne, midt i ruinen. Han er kledd i tradisjonelle, svarte klær. Så maler hun ham også, ved å stryke penselen mot det svarte stoffet på ryggen hans. Strøk for strøk legger hun sin egen fortelling over krigens.