Bokelskere.no

Så dumt tenkte hun. Hvorfor hadde jeg aldri mot til å si at sherry er det verste jeg vet. Siden var det for sent. Det var virkelig synd når man tenkte på at hun endelig hadde nådd den alderen da man rolig kan være sannferdig når det gjelder småting.

For veldig lenge siden hadde farmoren har lyst til å fortelle om alt de hadde gjort, men den gang var det ingen som hadde brydd seg om å høre. Og nå hadde lysten gått over.

Den langsomme dunkingen passerte øya og fortsatte utover, pulsslagene fra båten dunket videre, lenger og lenger bort, og forsvant ikke.
Så pussig, sa farmoren. Det er hjerteslag, simpelthen, det er ikke noen fiskebåt. Hun undret lenge på om hun skulle gå og legge seg eller bli sittende, kanskje sitte her en liten stund til.

De fulgte med i hvert ord han sa, og når han var borte og ingen ting egentlig var sagt, dvelte tankene deres alvorlig ved det uutalte som han hadde etterlatt.

Og drømmer krever en god del bensin.

De la palasset ved piazzaen, og pappaen, mammaen og barnet fortsatte å bo der. Farmoren laget flere palasser. En masse familier flyttet inn i Venezia og ropte til hverandre over kanalene. Hvor mye har det sunket hos dere? Å, ikke så farlig. Mamma sier at det ikke er mer enn tretti centimeter. Hva lager mammaen din til middag i dag? Min mamma koker abbor … om natten sov alle sammen nær hverandre, og det eneste som hørtes, var maurenes trinn over broene.

Farmor ble mer og mer interessert. Hun laget et hotell og en trattoira og en campanile med en liten løve på. Hun husket hva gatene het, fordi det var så lenge siden hun bodde i Venezia. En natt satt en grønn firfisle i Canala Grande, og trafikken måtte ledes en lang omvei.

Det er merkelig, tenkte farmoren, jeg kan ikke beskrive noe lenger, jeg finner ikke ordene, eller kanskje det bare er at jeg ikke anstrenger meg nok. Det er så lenge siden. Ingen har noe med det. Hvis jeg ikke forteller av lyst, blir det til noe som aldri hendt, det lukker seg, og så går det tapt. Hun satte seg opp og sa: Noen dager husker jeg ikke så godt.

I august. Hver gang blir nettene mørke uten at det merkes. En eller annen kveld i august gjør man seg et ærend utenfor, og plutselig er alt kullmørkt, en stor, varm, svart stillhet rundt hytta. Det er fremdeles sommer, men den lever ikke lenger, den har stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme. Det er ingen stjerner ennå, bare mørke.

Ikke med en gang, men etter hånden og i forbifarten, begynner tingene å bytte plass for å følge med i årets gang.

Men de arme menneskene som bor på de grønne øyene innenskjærs, de får ta til takke med en borgerlig hage der de setter barna til å luke ugress, og bærer vann til de blir krokrygget. En liten øy, derimot, klarer seg selv. Den drikker snøvann og vårregn og til slutt dugg, og blir det tørke venter øya til neste sommer og setter blomster da i stedet for.