Bokelskere.no

Den sjelsroen vi føler når vi er alene, tryggheten på oss selv i ensomhetens likevektige ro, er ingen ting i forhold til den utvungenheten, åpenheten og frittalenheten som vi opplever sammen med det andre, i delaktig selskap.

Er det dette som er morskjærlighet - denne intuitive innsikten midt i katastrofen, denne gnisten av empati som blir igjen selv når mennesket er henvist til å leve som et dyr?

Man bør bare ha én venninne, men henne skal man velge omhyggelig.

Hvis du vil gjøre karriere, skal du ta en marginal og eksotisk tekst .... som det fremdeles er forsket lite i, og krenke dens bokstavelige mening ved å lete etter en hensikt som forfatteren ikke har fått øye på selv ...

Om det finnes noe jeg virkelig avskyr, så er det disse perverse rikingene som kler seg som fattige, med tøystykker som henger i laser, grå ulluer, uteliggersko og blomstrete skjorter under slitne gensere. Ikke bare er det stygt, det er krenkende også: Ingen ting er mer foraktelig enn de rikes forakt for de fattiges begjær.

Som alle vet, slår diplomatiet bestandig feil når styrkeforholdet er stabilt. Ingen har noen sinne sett en sterkere part godta den andres diplomatiske forslag.

Når angsten griper tak i meg, tyr jeg til tilfluktsstedet mitt. Jeg trenger ikke å reise - det er tilstrekkelig å slutte meg til min litterære hukommelses sfærer. For hvilken edlere adspredelse, hvilket mer underholdende selskap, hvilken lifligere transe finnes vel enn litteraturens?

De rikes plikt er skjønnheten. Hvis ikke, fortjener de å dø.

Han så ut som om han lurte på om han virkelig hadde sett det han hadde sett. Men ettersom han er opplært til å anse at bare det som skal skje, skjer, akkurat som de rike overbeviser seg selv om at livet deres følger en himmelsk plogfuge som pengene naturligvis graver for dem, bestemte han seg for å tro meg. Vår evne til å manipulere oss selv så ikke sokkelen for vår tro skal vakle, er et fascinerende fenomen.

Sivilisasjonen er temmingen av volden, den alltid ufullendte seieren over primatens aggressivitet. For primater var vi, og primater forblir vi, uansett hvilken kamelia på mose vi lærer å glede oss over. Dette er hele utdannelsens funksjon. For hva er det vel å oppdra og utdanne? Det er utrettelig å fremby kameliaer på mose for å avlede artens impulser, som alltid opphører, og som uavlatelig truer overlevelsens skrøpelige likevekt.