Bokelskere.no

Ta bort servietten, sa Sophia. Den er fjollete.

Noen ganger husker jeg ikke så godt. Hvem var han som styrte?
Din farfar naturligvis, sa farmoren, altså han jeg var gift med.
Er du gift! utbrøt Sophia ytterst forbauset.
Dødsens dumt, mumlet farmoren.

Etter en stund bemerket farmoren: Akkurat nå tror han at jeg sover under den paraplyen.
Men det gjør du ikke, sa Sophia. Du sitter her og røyker i smug.

Vet du hva, noen ganger synes jeg det er dødens kjedelig når alt er bare bra, sa Sophia.

Det var ikke farlig, små barn har en hel del ape i seg, de klamrer seg fast og faller ikke, bare man lar være å skremme dem.

Er du sikker på at døren er låst? Den er åpen, svarte farmoren. Den står alltid åpen, du kan sove helt trygt.

Den tredje dagen kom Sophia inn i gjesteværelset og sa: Nå går det ikke lenger. Hun er umulig. Jeg har fått henne til å stupe, men det ble ikke bedre av det.

Stupte hun virkelig? spurte farmoren.

Ja da. Jeg dyttet henne og da stupte hun.

Aha, sa farmoren. Og nå da?

Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia bedrøvet. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

Det er fremdeles sommer, men den lever ikke lenger, den har stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme.

Men hvis vi nå plukker disse urtene, sa farmoren, selv om vi plukker dem og brygger et urteuttrekk, så kommer han ikke til å drikke den.
Det er sant, innrømmet Sophia. Kunne vi kanskje helle den i øret på ham?