Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
For bare noen måneder siden (var det bare noen måneder? Et helt år, eller to? Jeg klarte ikke å forbinde noen kronologi med livet mitt, det var bare noen få bilder som overlevde midt oppi en forvirret tomhet, den oppmerksomme leser får fylle ut der det trengs)
Man kunne også si at når spillet er tapt, når man har spilt ut sitt siste kort, da blir det igjen hos enkelte - ikke hos alle - en tanke om at et eller annet oppe i himmelen skal ta over og bestemme vilkårlig at nye kort skal deles ut, terningene skal kastes på nytt, og dette selv om man aldri på noe punkt i livet har merket noe til noen inngripen eller nærvær av noen som helst guddom, selv når man er klar over at man ikke spesielt har gjort seg fortjent til en vennligsinnet guddoms inngripen, og til og med, når man tar i betraktning alle synder og feiltrinn ens liv består av og innser at man fortjener det mindre enn noen annen.
Menneskene hadde slett ikke rottet seg sammen mot meg, det var bare at det simpelthen ikke hadde vært noe, at min tilhørighet til verden, som fra starten av var svak, etter hvert var blitt til ingenting, helt til det til slutt ikke var noe som kunne avbryte løsrivelsen.
... og jeg gikk og la meg igjen nesten rolig til sinns, det er jo så at det er ingenting som virker mer beroligende midt oppi våre dramaer enn at det finnes andre dramaer som vi er blitt spart for.
Folk flest kan ikke dette med å leve, de er ikke fortrolige med livet, de føler seg aldri helt til rette med det, derfor løper de omkring etter alskens prosjekter, mer eller mindre ambisiøse eller stormannsgale, etter som, og som hovedregel mislykkes de naturligvis og ender med å slå fast at de hadde gjort klokest i rett og slett å leve, men som enda en hovedregel er det da gjerne for sent.
Én ting skal du være klar over, det er at hvis du hadde vært i Belgia eller Nederland og hadde bedt om aktiv dødshjelp, med den depresjonen du sleper på ville du ha fått det uten problemer.
Vi var ikke lenger i de tider da mødrene hilste sine sønners homoseksualitet velkommen med lettelse, de flytter sammen som par i våre dager, de små homsene, og unnslipper mødrenes dominans like godt som andre.
På det først bildet er ansiktet opplyst av et strålende smil, hun formelig eksploderer av lykke – og det forekommer meg i dag avsindig å si at kilden til hennes lykke, det er meg.
«Hva skal du gjøre i jula?», spurte han litt senere. «Vær forsiktig med jul og nyttår, for depressive kan det ofte bli fatalt, jeg har hatt en drøss pasienter som jeg trodde var stabilisert og så plaff! Nyttårsaften skyter de seg, alltid utpå kvelden den 31., går det over midnatt er du reddet.»
Da året var omme hadde jeg lært meg å kjenne igjen de forskjellige vekstformasjonene som fins i Frankrike, jeg kunne si hvor de ville dukke opp ut fra et geologisk kart og data om lokale meteorologiske forhold, og det var omtrent det hele, selv om det kom til nytte senere for å stoppe kjeften på de Grønne hver gang samtalen kom inn på de reelle konsekvensene av klimaendringene.