Bokelskere.no

Hver gang han ble forlatt, hadde han for vane å kjøpe seg en fire liters dunk med vin, slange seg velbehagelig på den harde benken og drikke seg full.
Av og til gråt han litt med seg selv,men det gjorde bare godt, og han følte et vidunderlig velvære etterpå. Han pleide å lese høyt av Rimbaud med meget dårlig uttale, men han nøt sitt flytende fransk.

De halvtømte hermetikkboksene, stekepannen med frynser etter speilegg langs kantene, smulene på kjøkkenbordet, den åpne esken med haglpatroner på brødboksen - alt vitnet om en kvinnes fravær, mens de hvite gardinene og papirstrimlene på hyllene, og de altfor små håndklærne på knaggrekken fortalte at en kvinne hadde vært der. Og de var umiddelbart glad for at hun ikke var hjemme. Den slags kvinner som satte papirborder på hyllene og brukte små håndklær, pleide instinktmesig å mislike Mack og hans venner.

"Jeg skal vedde på at Mack kunne blitt president i USA om han hadde villet."
"Hva skulle han med det om han ble det?" spurte Jones. "Det er vel ikke noe moro i det."

"Han tjente gode penger i forbudstiden," sa Mack. "Han fikk fem og tyve dollars om dagen av staten for å dykke og lete etter whisky på bunnen, og han fikk tre dollars kassen av Louie for dem han ikke fant. Han ordnet seg slik at han kom opp med en kasse om dagen, så mye at staten var fornøyd."

Hazel vokste opp, - gikk fire år på folkeskole og fire år på forbedringsanstalt, og like lite lærte han begge steder. Forbedringsanstalter skal som kjent lære elevene å bli vanartede og kriminelle, men Hazel hørte ikke godt nok etter. Han gikk ut av forbedringsanstalten like uvitende i laster og forbrytelser som han var i brøk og divisjon.

Selskapets psykologi er ikke tilstrekkelig utforsket. Men det er alminnelig antatt at et selskap har sin patelogi, at det reagerer som et selvstendig individ, og at dette individ kan oppføre seg høyst perverst. Og det er også alminnelig antatt at et selskap ytterst sjelden tar den vending som var tenkt eller tilsiktet.

"Når er det din fødselsdag, Doc?" <På slutten av denne lange tiraden kom det helt natulig. det var ikke noe påfallende ved spørsmålet. Men det må huskes at Doc hadde kjent Mack i meget lang tid. Hvis han ikke det hadde gjort, ville han sagt 18.desember, som var hans fødselsdag, istedenfor 27.oktober, som ikke var det.

Det er lett nok å si: " Tiden leger alle sår. Dette går nok over. Folk kommer til å glemme - " og den slags ting, når man ikke selv er hjemsøkt. Men er man det, da står tiden stille, folk glemmer ikke, og man er midt oppe i noe som aldri går over.

Foran Palace lå en stor tømmerstokk, og på den satt Mack og de andre i formiddagssolen. De satt og så nedover mot laboratoriet.
Doc sa: " Se på dem. Der har De noen sanne filosofer. Min tro er, " fortsatte han , " at Mack og de andre kjenner alt som har hendt i verden og alt som kommer til å hende. Jeg tror de er bedre egnet til å overleve her i denne verden ennandre folk. I en tid da menneskene sliter seg i filler og blir nervevrak på grunn av ambisjoner og havesyke, tar de det med ro. Alle våre såkalte store menn og de som har hatt hellet med seg, er syke mennesker, med dårlig fordøyelse og en fordervet sjel, men Mack og hans venner er sunne og forbausende ufordervete. De gjør hva som faller dem inn. De kan tilfredstille sine lyster uten å smykke dem med andre navn."

Det er to måter å reagere på overfor sosial ostrakisme - enten beslutter man seg til å bli bedre, renere og snillere, eller også blir man forbanna, gir fan i alt og gjør verre ting enn før. det siste er den alminneligste reaksjon.