Bokelskere.no

Ideen med ungdom innebar slik jeg så det en viss entusiasme over livet, eller kanskje et visst opprør, det hele i følge med en i hvert fall vag følelse av overlegenhet overfor den generasjonen man var kalt til å erstatte; jeg hadde aldri i mitt indre følt noe slikt.

Mannens kjærlighet er ikke annet enn takknemlighet for gitte nytelser, og aldri har noen gitt meg mer nytelse enn Myriam. Hun var i stand til å klemme sammen fitta på kommando (snart mildt med langsomme, uimotståelige trykk, snart med kjappe, skjelmske små rykninger); hun vrikket så uendelig yndefullt på rompa før hun bød meg på den. Hva sugninger angår hadde jeg aldri vært med på maken, hun tok fatt på hver sugning som om det var den første, og som det skulle bli den siste her i livet. Hver enkelt av sugningene hennes kunne vært nok til å rettferdiggjøre et helt manneliv.

Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag

Ja, universets skjønnhet er slående, og de enorme dimensjonene er ufattelige. Hundrevis av milliarder av galakser, som hver består av hundrevis av milliarder av stjerner, hvorav mange befinner seg flere milliarder lysår unna. Og når man kommer opp i avstander på flere milliarder lysår, begynner det å danne seg en synlig orden: Galaksehopene samler seg i et mønster med form som en labyrintisk graf. Prøv å konfronere hundre tilfeldig utvalgte mennesker på gata med slike vitenskapelige fakta; hvor mange tror du våger å påstå at alt dette har oppstått helt tilfeldig?

(...)

Du har rett i at ateismen min ikke har noe særlig solid fundament, (...) det ville være overmodig av meg å hevde det.

Ja, overmodig er ordet; til grunn for den humanistiske ateismen ligger et ufattelig hovmod, en helt usannsynlig selvgodhet.

...nostalgien er ingen estetisk følelse, den er heller ikke bundet til minner om lykke, man er nostalgisk overfor et sted rett og slett fordi man har levd der, godt eller dårlig spiller ingen rolle, fortiden er alltid vakker, og fremtiden også, forresten, det er bare nåtiden som gjør vondt, som man bærer med seg som en verkebyll som er med deg hele tiden mellom to uendeligheter av fredelig lykke.

Humøret mitt surnet, og prosaen til dom Jean-Pierre Longeat, som sikkert var en fremragende munk, fylt av kjærlighet og gode hensikter, irriterte meg mer og mer. "Livet burde være en konstant utveksling av kjærliget, hva enten man er hardt prøvet eller lever i glede", skrev denne broderen, "benytt derfor disse dagene for å opparbeide evnen til å elske og bli elsket i ord og gjerninger." Du er helt på jordet, din kødd, jeg er alene på rommet, innvendte jeg spottende, "Du er her for å sette fra deg bagasjen og foreta en reise i deg selv, i dette utspringets sted der din hug viser sin styrke", skrev han videre. Min hug er innlysende, raste jeg, min hug er å få meg en røyk, der har du meg, din kødd, der har du mitt utsprings sted. Jeg følte kanskje ikke, til forskjell fra Hyusmans, at hjertet var "hedret og innrøkt av svir", men lungene herdet og innrøkt av tobakk, ja, det var det nok ingen tvil om.

Men det er bare litteraturen som kan gi deg denne følelsen av kontakt med et annet menneskesinn, med dette sinnet i dets helhet, med dets storhet og svakheter, dets begrensninger og småligheter, fikse ideer og overbevisninger; med alt som beveger det, interesserer det, opphisser det eller frastøter det.

Jeg hadde ingen plan, ikke noe bestemt mål, bare en svært vag følelse av at jeg ville gjøre klokt i å bevege meg mot sørvest; at hvis det skulle bryte ut borgerkrig i Frankrike, ville det ta lang tid før den nådde det sørvestre hjørnet av landet. Jeg visste så godt som ingenting om det sørvestlige Frankrike, bortsett fra at det er en region der man spiser syltet and; og syltet and forekommer meg å være lite forenlig med borgerkrig.

I likhet med folk flest, antagelig, hoppet jeg over kapitlene om de religiøse pliktene, om islams søyler og fasten, for å komme rett til kapittel 7: «Hvorfor polygami?»

Hele den intellektuelle debatten i det 20. århundre kan oppsummeres som en strid mellom kommunismen, som vi kan kalle hardcore-versjonen av humanismen, og det liberale demokratiet, som er den softe varianten; det var tross alt veldig innskrenkende. Det religiøses tilbakekomst, som vi bare så vidt har begynt å snakke om, var noe jeg for min egen del visste var uunngåelig allerede da jeg var femten år, tror jeg.