Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
«Hadde våre medborgere, eller i alle fall de av dem som hadde lidd mest under atskillelsen, vent seg til situasjonen?
Det ville ikke være helt riktig å si. Det ville være bedre å si at de ble uttæret, både følelsesmessig og fysisk. I begynnelsen av pesten husket de godt ansiktet til den elskede, latteren, de husket dagen de nå i ettertid innså at de hadde vært lykkelige, de forsøkte intenst å se for seg hva den elskede holdt på med i akkurat dette øyeblikket, der i det fjerne. Kort sagt, på dette stadiet hadde de erindring, men utilstrekkelig fantasi. På pestens andre stadium mistet de også erindringen.»
Når det bryter ut krig, sier folk: "Den varer ikke lenge, det er for dumt." En krig er nok antakelig for dumt, men det forhindrer den ikke i å vare. Dumskapen gir seg ikke, det ville man skjønt om man så lenger enn seg selv. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister: De trodde ikke på katastrofer. En katastrofe er ikke av menneskelige dimensjoner, derfor tenker man at en katastrofe ikke er virkelig, det er en vond drøm som snart går over. Men den går ikke over, og fra vond drøm til vond drøm er det mennesker som dør, og humanistene er blant de første fordi de ikke har tatt noen forhåndsregler. Våre medborgere var i så måte ikke verre enn andre, de glemte bare å være beskjedne, rett og slett, og tenkte at alt fremdeles var mulig for dem, noe som innebar at katastrofer var umulige. De fortsatte å gjøre forretninger, de forberedte reiser og de hadde sine meninger. Hvordan skulle de kunne forestille seg en pest som avlyste fremtiden, reisene og diskusjonene? De betraktet seg selv som fri, og så lenge det fins katastrofer vil ingen noen gang være fri.
... om man tillegger gode gjerninger for stor vekt, gir man det onde en indirekte og kraftfull anerkjennelse. Det antyder at gode gjerninger bare er verdifulle fordi de er så sjeldne og at ondskap og likegyldighet er langt vanligere drivkrefter i menneskelivet. Dette er ikke synspunkt som fortelleren deler. Det onde som fins i verden stammer nesten bestandig fra uvitenhet, og god vilje kan gjøre like stor skade som ondskapen selv, hvis den ikke bygger på kunnskap. Menneskene er stort sett gode, ikke onde ...
Doktoren åpnet vinduet, og støyen fra byen veltet inn. Fra et verksted ved siden av hørtes den skarpe og jevne hviningen fra en sirkelsag. Rieux rettet seg opp. Der var tryggheten, de hverdagslige gjøremålene. Resten hang i tynne tråder og ørsmå bevegelser, det kunne man ikke dvele ved. Det viktigste var å passe jobben sin.
Det gikk opp for våre medborgere at de aldri hadde forestilt seg vår lille by som et spesielt utvalgt sted for rotter som døde i sola og vaktmestre som bukket under for merkverdige sykdommer.
En grei måte å bli kjent med en by på er å finne ut hvordan folk arbeider, hvordan de elsker og hvordan de dør.
Jeg kan ikke si at hun døde for åtte år siden. Hun ble bare litt mer usynlig enn vanlig, og da jeg snudde meg, var hun der ikke lenger.
Ja, Rieux, det er trettende å være pestbefengt. Men det er enda mer utmattende ikke å ville være det. Derfor virker alle trette, for i dag er alle litt smittet av pesten. Derfor føler de som ikke vil være det, en grenseløs tretthet som bare døden kan fri dem fra.
Man sa f.eks. at en morgen hadde en mann i sentrum som viste symptomer på pest, styrtet ut som en gal og kastet seg over den første kvinnen han traff på. Han hadde omfavnet henne mens han skrek at han var smittet av pest.
- Nå, sa Cottard i en elskverdig tone som ikke passet til hans historie, - vi kommer alle til å bli gale, det er sikkert.
[...] og for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.