Bokelskere.no

Jeg hadde aldri sett en lekeplass eller badet i sjøen, men barndommen min var magisk, fortryllet av poesi og soloppganger.

Men flyktningleiren i Jenin var slik den hadde vært, to og en halv kvadratkilometer med jord, utslettet fra tiden og fanget i det endeløse året 1948.

Jeg kunne ikke sette min lit til at noe ville vare, verken foreldre eller søsken eller et hjem. Ikke engang min egen kropp, sårbar som den var for kuler.

Fremtiden kan ikke puste i en flyktningeleir, Amal. Luften her er for tett til at håpet får plass. Du har fått en mulighet til å slippe løs det livet som ligger i dvale hos oss alle. Grip den.

Vi blir alle født med de største skattene vi noen gang vil få i livet. En av disse skattene er hodet, en annen hjertet. Og de uunnværlige redskapene for disse skattene er tid og helse.

Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.

Ingen sa stort, som om å snakke var å bekrefte virkeligheten. Å fortsette å være taus var å åpne opp for muligheten for at alt dette bare var en vond drøm.

Ingen kan eie et tre, fortsatte han. Det kan tilhøre deg, på samme måte som du kan tilhøre det. Vi kommer fra jorda, og vi gir den vår kjærlighet og vårt strev, og hun gir oss mat tilbake. Når vi dør, går vi tilbake til jorda. På sett og vis er det hun som eier oss. Palestina eier oss, og vi tilhører henne.

Jorden og alt på den kan bli tatt fra deg, men ingen kan ta fra deg dine kunnskaper eller kvalifikasjoner.

Araberkvinnens ansikt, og stemmen hennes da hun skrek "ibni, ibni", skulle hjemsøke Moshe i alle hans år, og de fryktelige tingene han hadde gjort, skulle plage ham til hans siste slutt. Men der og da var det kjærlighet som drev Moshe til å stjele et barn. Og for å kunne jage et folk fra hjemmene sine, var han blitt fôret med et allvitende slagord. Et folk uten land til et land uten folk. Han sa det helt til han kunne ha trodd på det, hadde det ikke vært for den arabiske kvinnen. For Dalia.