Bokelskere.no

Men når vi seilte forbi en gyngende robåt eller en ivrig motorbåt som putret fra øy til øy, var det såvidt vi ikke falt over rekka, slik viftet vi med armene og svingte med luen til hilsen. Lykkelig reise, du tapre, lille båt fra Lofoten, hallo, du lille damper fra Øksfjord; vi som er små må holde sammen på alle hav."

Jeg tror at det beste middel mot sjøsyke er en flaske konjakk, den må selvfølgelig drikkes på land; og deretter må man øve seg i å gå;på den måten oppnår man trening, som en gang kan komme til nytte på dekk.Da blir man mester i å sjangle og balansere og søke grunn under foten; man blir ør i hodet og man griper etter kapteinen , tau og rekk verk, men i sjelen er det vidunderlig og man blir opprømt og man vil synge og juble mens avholdssjelene nede i lugarene stønner og hvisker bønner foreskrevet for dødens time. Probatum est.

Den tykke, tyske professoren løp for å melde fra til kapteinen; maskinisten var angivelig i de siste krampetrekninger.
"Ne-e-ei," sa kapteinen beroligende. "Jeg kjenner ham."
Den godhjertede professoren kalte sammen tre norske doktorer fra steder mellom Bergen og Hammerfest, som tilfeldigvis reiste med Håkon mot nord. Det berømte legekonsilium besøkte maskinisten og offentliggjorde en bulletin: dårlig hjerte, ødelagt lever, nyrene er over og ut; karen holder nok et par år til. Det ble stor glede , og det gikk med en mengde whisky, gin og akevitt; men det skadet ingen, og om morgenen stod maskinisten allerede på dekk, edru og forferdelig forlegen; og han kunne nyte almen sympati.

Og da blir man plutselig klar over at det om vinteren i ukesvis og månedsvis hviler en polarnatt over denne håndfull små og rene trehus; nå ha de sin uendelige, nordiske dag og kan aldri få nok av den; derfor griper de enhver anledning som en natterangler, for enda på en eller annen måte å forlenge sitt festlige og umettelige våkne liv; og hva forelskelse angår, de går vel til stevnemøte bakom den nærmeste sky, for noen lunder eller skumringer finnes ikke her."

Og fjellene viker til side og det blir en vid og lys vannflate full av himmel, silkeaktig bølgende for å glinse enda mer, perlemoraktig skinnende ; milde glidende blink avspeiler gyldne amatystfjellkjeder.
Gud hva skal jeg gjøre med det! Men dette blir fremdeles ikke riktig ; sundet er bare et sund, men fjorden derimot, er, hvordan skal jeg si det; kort sagt, det er ikke av denne verden lenger og det lar seg ikke tegne, beskrive eller spille på fiolin; jeg gir meg, hører dere; kan jeg berette om noe som ikke er av denne verden? "

.....Jeg snufset med frossen nese over tegneblokken min på losiden, og jeg gned de frosne hendene mine på lesiden, for ikke å glipp av et eneste fjell; men hva kan man gjøre, det blir aldri helt riktig; som sagt, luften og farven lar seg ikke tegne, da måtte man skildre det med ord eller slikt; skygger er det der, gjennomsiktige som kalsedon , glatte som metall, lange som en vev; et slikt gyllent , skrått lys, så foranderlig, klart silkehav , så blå og klingende klar luft; og der havet berører jorden er en tynn sølvaktig strek, blank som kvikksølv ; men når det gjelder havet, det kan man overhodet ikke gjøre noe med, hverken med blyant eller med ord. "

Det finnes steder som Melbo (men det ligger allerede i Vesterålen), der torsketørking-stillasene er de største byggverk i byen; det er hele torskekatedraler , der milliarder av fluer drønner i stedet for orgelet, og torskelukten stiger til himmels som Nordens røkelse; og og rundt omkring dem griner hundretusener av avskårne og inntørkede torskekranier utfordrende mot en. "

......Og enda fem norske lærerinner eller postfunksjonærer; de forekommer riktignok kollektivt, men fordi de ikke danner noen majoritet ombord er de helt uskadelige. "

--" Faller ikke berget over oss ?" spør den engstelige sjelen.
--" Nei-e-ei. det holder et par tusen år til."
--" Så vær så snill og skynd deg herfra! Fort! "

Og så kommer Brønnøysund og den lille byen Brønnøy, befolket hovedsaklig av tørrfisk. De blir tørket på lange, høye gjerder og lukter stille av nordisk seighet.
Forøvrig er verden her oppe laget av bare rullestein, torsk og hav. Vi nærmer oss polarsirkelen.

Unnskyld, styrmann, hvor finner man her i Norge en dråpe alkohol? la oss si at jeg har behov for å drikke meg fra raseri, drukne en gnagende orm, drikke mot til meg eller noe sånt; er det ingenting å gjøre?
Nei, det er ingenting å gjøre, min herre; her er det en hellig kyst. Fra Bergen til Trodheim "ikke alkohol". Først i Trondheim er det vinmonopol, så i Bodø, Narvik og Tromsø; der får de kjøpt hva De vil, men ikke her, sa styrmannen melankolsk ; her bor det bare hellige folk."