Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Kroppene våre brytes ubønnhørlig ned, snart blir vi syke og dør. Våre kjære forlater oss, minnet om dem vil forsvinne i larmen; ingenting blir igjen. Bare noen klesplagg i skapet og et menneske på et bilde, som man ikke kjenner igjen lenger. De mest dyrebare minnene blåses vekk. Alt vil synke ned i mørket og forsvinne.
Av og til kjøpte jeg tidsskrifter og aviser, men å lese dem ga meg som oftest bare en vag skyldfølelse. At det var noe jeg ikke hadde gjort, noe jeg hadde glemt, at jeg ikke levde opp til forventningene, at jeg hang etter.
«Hva slags verden er dette? Kropper har blitt gjort om til sko, til kjøttboller, pølser, sengeforleggere, buljong kokt på knokler ... Sko, sofaer, en skulderveske av noens mage, man varmer seg med andres pels, spiser noens kropp, kutter den opp og steker den i olje ... Er det mulig at noe så makabert virkelig finner sted, denne grusomme, likegyldige, mekaniske masseutryddelsen, uten skyldfølelse eller ettertanke som man derimot vier til sinnrike filosofier og teologier. Hva slags verden er dette hvor drap og smerte er normen? Er det noe galt med oss?»
Det finnes så mange karaktertrekk og Egenskaper i verden at det er nok til alle.
Sinne etterlater alltid et tomrom, som umiddelbart fylles av en tristhet som renner som en stor elv, en flom, uten begynnelse eller slutt. Tårenes lager hadde blitt fornyet.
Vintermorgener er lagd av stål, de har en metallisk smak og spisse kanter. Onsdag morgen klokken sju i januar ser man tydelig at verden ikke ble skapt for Menneskene, i hvert fall ikke for deres glede og velbehag.
Noen ganger føles det ut som om vi bor i et gravkammer, stort og romslig, med plass til flere personer. Jeg så på verden som var innhyllet i ett grått Mørke, kjølig og ubehagelig. Fengselet befinner seg ikke utenfor, men på innsiden av hver av oss. Kanskje vi rett og slett ikke kan leve uten det.
Hele den kompliserte menneskelige psyken har blitt til for å ikke la Menneskene forstå hva de virkelig ser. For at sannheten, tullet inn i illusjoner og tomprat, ikke skal nå frem til dem. Verden er et fengsel fullt av smerte, bygd slik at man må påføre andre smerte for å overleve selv.
Når man ikke vet hva saken dreier seg om, dreier den seg som oftest om penger.
På sett og vis kan folk som fører pennen være farlige. Man aner en falskhet - som om de ikke er seg selv, men et øye som observerer uten stans og forvandler det de ser til ord; og på den måten skreller de av det som er det viktigste ved virkeligheten: dens uuttrykkelighet.