Bokelskere.no

Jesper tenker at hvis det finnes en tone som kan få folk til å gråte, så må det også finnes en tone som kan få folk til å le. Han vet ennå ikke at det er den samme tonen, som bare spilles på en annen måte.

Hun står med ryggen til ham. Han holder rundt henne. Hun vet ikke om hun gjør ham varm eller om det er han som gjør henne kald.

Det er fellesferie. Smak litt på det ordet. Det kjennes godt. Det meste er felles i disse etterkrigstider før velstanden blir for stor og alle skal finne seg selv og ikke andre.

Sommeren senker denne byen enda dypere mellom åsene, mens den løfter de som blir igjen når de andre har reist, løfter dem i majestetisk ensomhet. Sommeren her er ikke en årstid. Sommeren er en stund.

På det siste trinnet stanser Enzo Zanetti og finner frem hyggepianistens smil. Det sitter langt inne. Så tar han plass ved flygelet. Latteren og stemmene bare fortsetter. Det er som det skal være. Han er bakgrunnen. Hans nærmeste pårørende er juletreet. De kunne byttet plass.