Bokelskere.no

Jeg er den eneste igjen som ikke har fått barn. Jeg tenker ikke på det før noen nevner det, men de nevner det hele tida. Hele jævla tida.

Jeg har ingen planer. Ingen som venter på meg, ingenting å gjøre, ingenting som haster.

Jeg blir liggende i senga i to dager, men jeg blir ikke dårlig, ikke på ordentlig, jeg klarer bare ikke stå opp.

Jeg legger meg bakover i gresset, tenker på de hundrevis av andre mennesker som bor i gården, familier og barn, single mennesker, noen eldre, noen yngre enn meg, noen ensomme, noen lykkelige, alle vinduene står på gløtt inn til hverandres liv, der vi alle bare prøver å bli ordentlige mennesker, lære oss hvordan verden fungerer.

Jeg tenker fortsatt på kjefting, på harde stemmer og slitne ansikter, tenker på at man som et lite menneske ikke skjønner hvorfor de store menneskene er så sinte når de blir slitne, på mammaer som står over barna som ikke vil sove og snakker først hardt, så mjukt, så stille, så gråtkvalt, kan du ikke bare sove litt, mamma må få sove hun også, hva er det som er galt, er du for varm, for kald, har du vondt i magen, i hodet, i kroppen, er du sulten fortsatt, selv om du har spist nettopp, er du altfor mett, er du trøtt, jeg er trøtt, jeg har bare vært trøtt de siste seks månedene, ingen andre følelser har plass i meg nå som jeg er så trøtt, bare irritasjon og fortvilelse i forlengelse av trøttheten, og så, når barnet sover, en uendelig lettelse og en evig dårlig samvittighet for at man heller ikke denne gangen klarte å la være å la litt av frustrasjonen slippe ut gjennom kroppen, gjennom orda, gjennom armer og bein og den utslitte kroppen, mens barnet sover og ikke husker noe av dette, ei heller forstår hvorfor det gråter og ikke sover.

Man kan ikke overtale noen til å elske deg.

Jeg har ikke stått utenfor en oppgang midt på natta og bedt om å bli sluppet inn, jeg har ikke lagt igjen utallige beskjeder på en allerede full svarer, jeg har ikke ringt eksen min i fylla og snøvlende spurt om vi ikke skal prøve igjen. Jeg har ikke mast eller trygla eller kjefta, jeg har forsont meg med utfallet.

Jeg har aldri vært typen til å prøve på nytt. Når noe er slutt, så er det slutt. Hvis det var meninga at det skulle vare, så ville det vart.

Høsten, vinteren, våren og sommeren. Dagen og natta. Hele menneskets historie skal forsvinne, gresset skal visne, snøen skal smelte, regnet fordampe, asfalten smuldre opp, havene tørke inn eller flomme over, alle skal vi forvitre, fordunste, forulykke. Universet ekspanderer i det uendelige og vil en dag rives i stykker, kanskje har det allerede skjedd, og vi er bare minner av et allerede ødelagt univers, et stort smell og et uendelig ingenting. Alle de dumme tinga du har sagt på byen vil være glemt, alle de dumme tinga som har skjedd vil være borte, du vil glemme alt og alle. Alle som har gjort deg vondt vil dø, men det vil også alle du har elska.

Jeg veit ikke hva jeg selv føler halvparten av tida, så hvordan kan jeg forventes å vite eller forstå hva han føler?