Bokelskere.no

We have all some experience of a feeling, that comes over us occasionally, of what we are saying and doing having been said and done before, in a remote time - of our having been surrounded, dim ages ago, by the same faces, objects, and circumstances - of our knowing perfectly what will be said next, as if we suddenly remembered it!

Somebody was leaning out of my window, refreshing his forehead against the cool stone of the parapet, and feeling the air upon his face. It was myself. I was adressing myself as "Copperfield" and saying "Why did you try to smoke? You might have known you couldn't do it."

Ah, what a strange feeling it was to be going home when it was not home, and to find that every object I looked at, reminded me of the happy old home which was like a dream I could never dream again.

"Han går ut med strømmen," sa Mr. Peggotty til mig bak sin hånd.
Mine øine dugget, og det samme gjorde Mr. Peggottys; men jeg gjentok hviskende: "Med strømmen?"
"Folk dør ikke ved kysten, undtagen når vannet er på det nærmeste utfjæret. De kan ikke komme til verden før det flør - ikke skikkelig komme til verden før ved flo sjø. Han går ut med strømmen. Vi har fjære sjø halvfire, slakt vanne en halv time. Hvis han lever til strømmen skifter, kommer han til å holde det gående til over flo tid og gå ut med næste tid."

Whether I shall turn out to be the hero of my own life, or whether that station will be held by anobody else, these pages must show.

Uker, måneder, årstider svinner og synes ikke være stort mer enn en sommerdag og en vinterkveld.

Jeg lå i min kurv og mor i sin seng, men Betsey Trotwood Copperfield var for evig i drømmenes og skyggenes land, det fryktinngytende rike som jeg så nylig hadde forlatt.

Bøkene var min eneste trøst, og jeg var like trofast mot dem som de mot meg.

"Dens herre ville i hvert fall ha godt av rideturen," sa tante og kastet et blikk på papirene på skrivebordet foran meg. "Akk ja, barn, du tilbringer mange timer her. Før når jeg leste bøker, tenkte jeg aldri på hvilket arbeid det var å skrive dem."

"Det hender at det er arbeid nok å lese dem," svarte jeg. "Og det har jo sin egen sjarm å skrive dem, vet du, tante."

"Jeg gjentar," sa tante, "at ingen annen enn jeg vet hvilken utmerket hjerne denne mannen er i besittelse av, og han er det føyeligste og elskverdigste menneske av verden. Hvilken betydning kan det da ha om han setter opp en drage en gang i mellom? Franklin satte opp drager, han også, og han var kveker eller noe i den retningen om jeg ikke tar feil, og det er atskillig latterligere at en kveker setter opp drager enn at andre gjør det."