Bokelskere.no

Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, men jeg vet at det har gått flere dager - kanskje uker - siden jeg har hatt lyst til å ta meg selv av dage. Dette bekymrer meg.

• Jeg slettet det, men så gjennopprettet jeg det igjen.
• Hvorfor?
• Fordi jeg angret.

Tiden har gått altfor fort, jeg har ikke hatt tid til å ta vare på meg selv. I neste øyeblikk sitter hun på kanten av sengen min hjemme i Oslo og stryker hånden over den knoklete ryggen min. Jeg vil ikke at hun skal gjøre det, det føles som om hun tar på sjelen min, forstyrrer den, og jeg ligger helt stille for at hun ikke skal vite at jeg er våken.
-Lille ryggen, og lille jenta mi. Det var jo ikke slik det skulle bli, hvisker hun og lener seg over meg.

• Lille ryggen, og lille jenta mi. Det var jo ikke slik det skulle bli, hvisker hun og lener seg over meg.

Og det bekymrer meg. Jeg vil ikke være glad og sosial.

Det er jo dette jeg har hatt lyst til hele tiden: å ligge inne og ikke gjøre noe. Jeg har bare ikke hatt muligheten til det fordi jeg har vært så oppegående.

Problemet lå i å reise seg. Og nå var det løst. Problemet ligger alltid i å reise seg.

Man bør alltid velge å ta sitt eget liv i stedet for noen andres. Det er jo ikke alle som ønsker å dø, og man må tenke på at nesten alle har venner og familie som vil kunne komme til å bli lei seg.

Han møtte det uttrykksløse blikket mitt og smilte til det - for så å bare gå videre. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det. For hva var det han prøvde på? Gjøre dagen min bedre? Smile til en fremmed for å føle seg bedre? Leste han selvhjelpsbøker?

Jeg går inn i heisen med meg selv, og vi ser på hverandre i speilet uten å hilse