Bokelskere.no

Vi lengter alle etter å bli møtt. Men skal vi få til det, må vi bytte på å møte hverandre. Først når vi er villige til å gå inn i den andres verden, kan det bli et skikkelig møte. Først når vi har vært der, kan vi komme med våre egne betraktninger og spørre om den andre vil ha et råd.

Nesten alle som jobber med mennesker, har i sin utdanning hørt disse ordnene av den danske filosofen og teologen Søren Kierkegaard: "At man, naar det i Sannhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der."

John Gottman har vist at det tydeligste mønsteret hos par som sliter i forholdet, er at de sier nei til hverandres innspill. Det samme gjelder i andre relasjoner. Vi kan ikke alltid si ja til hverandre, det ville blitt kjedelig også. Men Gottmans forskning viser at sier vi nei mer enn sytten prosent av gangene, da er vi på vei i feil retning.

Deltakerne fikk målt nivået av lykkehormoner før og etter en rekke aktiviteter, som samtaler, gåturer, lek, spill og sport. De sang i kor og lyttet til musikk, padlet kano og spilte tennis, bare for å nevne noe. Mye virket godt på mange, men lite virket på alle. Men én aktivitet skilte seg ut: Dans. Selv de som hadde sagt at de ikke likte å danse, ble gladere av å svinge seg til musikk. Ingenting økte gjennomsnittlig gledesnivå så mye som dans gjorde.

Sorgen tar gjerne andre former med årene, kan bli lettere å leve med, enklere å gå inn og ut av. Men minnene om den kjære er en del av dagen de lever i og natta de hviler i.

Sorg er kjærlighet. Vi sørger fordi vi har elsket. Fordi den vi elsket ikke er her lenger. Vi savner den vi har mistet. Den han var. Den hun kunne ha blitt. Det spesielle lyset han eller hun bar med seg. Men vi savner også den vi selv var, sammen med den andre. Det han eller hun fikk oss til å bli. Det vi skapte sammen. Vi har ikke bare mistet den døde. Vi har også mistet den vi var sammen med den andre. Og dette er bare et anstrøk av alt sorg kan romme.

Vi lengter alle etter å bli møtt. Men skal vi få til det, må vi bytte på å møte hverandre.

Det er forståelig at mange beskytter seg selv ved å unngå relasjoner som involverer kjærlighetsbånd. Men skal vi få kjærligheten vi så sårt trenger, må vi stå i det at vi kan miste, vi må våge å hengi oss, våge å åpne hjertene våre, til tross for at det en dag kan komme til å gjøre vondt.

I veikryssene har vi mulighet til å justere kursen. Hvilke veier vi velger bestemmer ikke bare hvem vi blir, men også hvem andre ser oss som. Dette legger igjen føringer for nye valg, og slik kan veien som er god for akkurat deg bli vanskeligere å finne. Vi kan ikke alltid vite hvor vi skal. Men når du vet noe om hvem du er og hva som er viktig for deg, og har gode kompass når du velger – da vil valgene dine lettere lede til nye gode valg.

Kanskje tenker vi for lite på de små valgene til sammen blir store valg, at alle valgene til sammen er med på å gjøre oss til de menneskene vi er. At vi blir de valgene vi tar. Gode kompass kan hjelpe oss til å ta gode valg. Og de gode valgene kan hjelpe oss til å leve det livet vi innerst ønsker å leve. Til å bli det mennesket vi vil være.