Bokelskere.no

Jeg har ikke etterkommere. For meg betyr ikke undergangen stort. Jeg kommer ikke til å oppleve den. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å merke noen ting. En morgen våkner jeg ikke.

Det er en fordel at døden setter en grense for alderdommen. Heller noen år for tidlig enn et år for sent.

Folk hører ikke på det gamle mennesker forteller dem, men nikker og later som med en empatisk mine, mens de tenker på helt andre ting. Jeg er lei av å være usynlig og undervurdert. Jeg er lei av at ingen hører på meg.

Det finnes få tegn til at noe fint skal kunne komme til å hende meg i løpet av dette livet, eller i verden, for den saks skyld. Men jeg slutter merkelig nok ikke å håpe på et under. At man aldri lærer.

SKAMLØSHETENS TID
Tidvis blir jeg veldig forvirret. Jeg vet ikke om det er samtiden eller alderen. For eksempel forstår jeg ikke at verden får flere despoter og ikke færre. Disse selvmaksimerende, oppblåste psykopatene driver med sine gamle triks, og folk lar seg affisere.

Jo da, sannheten har sine begrensninger, men det er likevel skuffende at så mange
godtar åpenbare løgner og forlokkende enkle løsninger for å unnslippe ubehaget med å forholde seg til dette urettferdige, uoversiktlige og utrygge kaoset som er vår verden. Selv Europa rakner. Folk har sluttet å fordype seg i bøker. Alt har sitt endelikt.

«Hvor har de anstendige menneskene blitt av?» mumler jeg ut i luften.

Store deler av livet har jeg stresset for å rekke noe, løpt omkring, løpt og løpt, hele tiden med en slags idé om at det jeg har holdt på med, har vært veldig viktig, og så viser det seg at jeg er utbyttbar.

Det viser seg at menneskeheten får høyere og høyere IQ. Man skulle ikke tro det når man omringes av tåpeligheter.

Ukritisk tok jeg den første jobben jeg ble tilbudt. Etter kort tid innledet jeg et forhold til en mann som arbeidet i WWF i Paris, en psykolog som stadig var omringet av kameraer. Sjelden har jeg gjort så mange feilgrep på kort tid

Hjemmehjelperne har fjernet alle dørstokkene i leiligheten. De ser nok bedre enn oss hvilken vei det bærer. Javiér og jeg kommenterer det ikke. Heldigvis har vi et snev av selvbedrag i behold. Ellers ville livet vært uutholdelig

Jeg følger begravelsen via skjermoverføring fra kirken. Jeg fortalte ikke Monica og Espen at det er for mye styr å reise hjem i begravelsen. Elisabeth blir ikke mindre død av at jeg kommer. Jeg skrev en melding om at jeg var sengeliggende. Mennesker aksepterer det meste hvis de får en forklaring