Bokelskere.no

Sinne etterlater alltid et tomrom, som umiddelbart fylles av en tristhet som renner som en stor elv, en flom, uten begynnelse eller slutt.

Å ja, denne Mannen var født til å lede. Og det var også det eneste han var i stand til.

Kroppene våre brytes ubønnhørlig ned, snart blir vi syke og dør. Våre kjære vil forlate oss, minnet om dem vil forsvinne i larmen; ingenting blir igjen. Bare noen klesplagg i skapet og et menneske på et bilde, som man ikke kjenner igjen lenger. De mest dyrebare minnene blåses vekk. Alt vil synke ned i mørket og forsvinne.

På sett og vis kan folk som fører pennen være farlige. Man aner en falskhet -som om de ikke er seg selv, men et øye som observerer uten stans og forvandler det de ser til ord; og på den måten skreller de av det som er det viktigste ved virkeligheten: dens uuttrykkelighet.

Når man har kommet i en viss alder, må man falle til ro med at folk kommer til å være utålmodige med deg hele tiden. Før var jeg ikke klar over eksistensen av eller meningen med gester som raske nikk, flyktige blikk og det å gjenta "ja, ja, ja," som et tikkende ur. Eller å se på klokken, klø seg på nesa. Nå forstår jeg godt hele dette narrespillet som uttrykker den enkle setningen "La meg være i fred, gamle kjerring".

Noen personer er det vanskelig å prate med, som oftest er det menn. Jeg har en Teori om det: Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi.

Sånn er det alltid med lommelykter, de er bare synlige i dagslys.

Hvilken fornuft er det som har dristet seg til å bedømme hvem som er god og hvem som er dårlig? Et stort tre, skjeft og hult, har overlevd århundrer og ikke blitt hugd ned, for det har ikke vært mulig å lage noe av det.
Alle kjenner til fordelene ved det nyttige, men ingen vet hva som kan vinnes av det unyttige.

Det er rart hvordan Natten sletter alle mulige farger som om den forakter lysets ekstravaganse.

Og Flaggermusene satte seg i treet og sang. Deres tynne, vibrerende stemmer rørte ved mikroskopiske tåkepartikler, så Natten rundt oss begynte å ringe, og kalte alle Skapninger til midnattsmesse.