Bokelskere.no

Hva skal et menneske gjøre, spurte jeg meg, når plikten overfor familien kommer i konflikt med andre plikter - til venner, til samfunnet, til en selv?

The skill I was learning was a crucial one, the patience to read things I could not yet understand.

Jeg spurte hvordan han hadde løst det. «Jeg vet ikke hvordan man løser det,» sa han og ga meg arket. «Jeg vet bare at det er svaret.» Jeg gikk inn på kjøkkenet igjen og sammenlignet den rene, balanserte ligningen med den salige røren av uferdige utreg ninger og svimlende skisser. Jeg ble slått av hvor merkelig det arket var: Pappa hadde tak på denne vitenskapen, kunne dechiffrere dette språket, dekryptere logikken, kunne bøye og vri og klemme sannheten ut av den. Men på vei gjennom ham ble den til kaos.

Mor sa jeg var velkommen hjem, at hun ba om at jeg en dag skulle komme løpende inn døra og rope: «Jeg er hjemme!»
Jeg ville besvare bønnene hennes - jeg var knapt en mil fra fjellet - men jeg visste hva slags uuttalt pakt jeg inngikk ved å gå inn den døra. Jeg kunne få mors kjærlighet, men på visse vilkår, de samme vilkårene de hadde tilbudt meg tre år tidligere: Jeg måtte bytte inn min virkelighet med deres, jeg måtte begrave min egen forståelse, la den råtne i jorda.
Mors svar ble til et ultimatum: Jeg kunne få treffe henne og faren min, ellers ville jeg aldri mer treffe henne. Hun har aldri trukket det tilbake.

Da jeg var liten, ventet jeg på at erfaringene skulle akkumuleres og valgene konsolideres, så de dannet noe tilnærmet en person. Den personen, eller tilnærmet sådan, hadde tilhørighet. Jeg var fra fjellet, fjellet hadde skapt meg. Først da jeg ble eldre, lurte jeg på om jeg ville ende på samme måte som jeg hadde begynt - om den første formen vi antar, er vår eneste sanne form.

Den kvelden kalte jeg på henne, men hun svarte ikke. Hun forlot meg. Hun ble i speilet. Avgjørelsene jeg tok etter det øyeblikket, var ikke avgjørelser hun ville ha tatt. Det var valgene til et forandret menneske, et nytt jeg.
Denne dannelsen av jeget kan kalles mange ting. Forvandling. Metamorfose. Løgn. Svik.
Jeg kaller det en utdannelse.

I could tolerate any form of cruelty better than kindness. Praise was a poison to me; I choked on it.

I saw myself as unbreakable, as tender as stone. At first I merely belived this, until one day it became the truth. Then I was able to tell myself, without lying, that it didn't affect me, that he didn't affect me, because nothing affected me. I didn't understand how morbidly right I was. How I had hollowed myself out. For all my obsessing over the consequences of that night, I had misunderstood the vital truth: that it not affecting me, that was its effect.

Man får en slags suverenitet av livet på et fjell, en forståelse av ensomhet og isolasjon, eller også herredømme. I det store, åpne landskapet kan du navigere uten selskap i timevis, gli over furu, buskas og stein. Det er en ro født av ren umåtelighet; den beroliger ved sin blotte størrelse, som får det rent menneskelige til å framstå som ubetydelig.

Det hadde aldri falt meg inn at min stemme kunne være like sterk som deres.