Bokelskere.no

M for monsteret som hviler inni hver og en av oss.

Alt som minner om personlighet, må fjernes for å hindre bødlene i å gjenkjenne seg selv i ansiktene til sine ofre. Det er den nødvendige distansen som kreves. Ellers blir det neste steget umulig, som å gå til angre på sitt eget speilbilde.

Alle som skal myrdes, må først flyttes ut av det menneskelige.

I den jødiske tradisjonen sier man at et menneske dør to ganger. Den første gangen når hjerte slutter å banke og synapsene i hjernen slukker, som i en by der strømmen går. Den andre gangen er når navnet til den døde sies, leses eller tenkes for siste gang, femti eller hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig borte, strøket ut av livet på jorden.

Det er derfor handlingen i det hele tatt settes ut i livet, fordi den har allerede vært innom avveiningen av rett og gale, om dette er noe man bør gjøre eller ikke. Lander man på å gjøre det, er handlingen allerede rettferdiggjort. Da er det krevende å angre, fordi det forlanger at man går tilbake, at man våger å se på motivasjonen og begrunnelsen med andre øyne

Tidsånden i Trondheim på 30-tallet trekker gradvis Gerson ut av det menneskelige, og ved begynnelsen av krigen fjernes han fra stadig flere kategorier. Han er ikke lenger nordmann. Ikke lenger student. Han er ikke trønder, trommeslager, jazzinteressert, student, kvinnebedårer, matematiker, sønn eller bror. Han er jøde

H for hjem. For rommene der man våkner, der man legger seg. Rommene der man kan glemme blikkene fra omverdenen og bare være seg selv.

F for fang
F for fange
F for fanget
F for fangeleir
F for fall, for forfall. For fare
F fot forbrytelse

F for fortiden som fremdeles finnes, og fot fascismen som fortsatt vokser, som en svulst i kulturen

Sorgen kommer ikke i bølger, jevnt og forutsigbart. Den er mer som en tung og kald beholder som er fylt opp inni brystet hans, og som hele tiden må bæres varsomt for at den ikke skal skvulpe over

Ser for seg hvordan han lobber ballen elegant over gutten som kaster seg i gresset, hvordan lagkameratene kommer stormende mot ham og løfter ham opp med ansikter fylt av triumf og jubel, men det skjer ikke. Det skjer aldri. I stedet er han stille. Høflig. Forsiktig. Forsøker å gjøre seg mest mulig usynlig, for den som ikke blir sett, blir heller ikke plaget