Bokelskere.no

Spørsmålet om hvorfor jeg skriver høres enkelt ut, men enkeltheten er forræderisk, for nå har jeg sittet her foran skrivebordet mitt i det søndre Sverige i tre dager uten å komme noen vei med det

Det vesentlige ved bøkene, tror jeg, var at de utgjorde et sted i verden hvor jeg kunne være, som ikke krevde noe av meg, men tvert imot ga meg noe jeg ville ha

Vi lever i et hav av tid, hvor hendelser, ting og mennesker kontinuerlig avløser hverandre, men vi kan ikke leve i det uoversiktlige og grenseløse, fordi i det forsvinner vi, så derfor ordner vi det, i kategorier, sekvenser, hierarkier, VI ordner oss selv . Jeg er ikke navnløs, jeg heter det og det , mine foreldre var sånn og sånn, jeg gikk på skole der og der, jeg opplevde det og det, av karakter er jeg sånn og sånn, og det har gjort at jeg har valgt det og det. Og vi ordner våre omgivelser - vi bor ikke bare på en slette med noe gress, busker, veier og hus, vi bor på et bestemt sted i et bestemt land med en bestemt kultur, og vi tilhører et bestemt sjikt i den kulturen.
Vi summerer alle opp livene våre på den måten, det er det som kalles identitet, og vi summerer opp den verdenen vi lever i på lignende måte, det er det som kalles kultur. Det vi sier om oss selv da, stemmer, men ikke mer enn at vi ville ha sagt noe helt annet, tenkt noe helt annet om oss selv og vår plass i verden, om vi for eksempel hadde levd i middelalderen og ikke på begynnelser av tottusentallet, hvor det også ville ha stemt og gitt mening.
At identiteten og vår forståelse av verden på en og samme tid stemmer og er vilkårlig, tror jeg er grunnen til at kunst og litteratur finnes. Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Litteratur er ikke først og fremst et sted for sannheter, det er stedet for rommet sannhetene utspiller seg i.

Og det er akkurat slik vi leser, er det ikke? Jovisst, vi åpner oss for en annen stemme, som vi gjør om til oss selv, for det er våre egne følelser vi kjenner når vi leser, det er vår egen frykt og begeistring, sorg og glede, og det er våre egne refleksjoner, det er vårt jeg som utfører det, men bare som annammet av det fremmede, annektert av det andre.

I det sosiale var det allverdens ting som stengte, nesten ingenting var mulig å gjøre eller si, det var alltid noe som stod i veien, skam og lavt selvbilde sammen med en høy grad av selvrefleksjon lammet meg, jeg sa nesten ingenting, og andre sa nesten ingenting til meg.