Bokelskere.no

Det er og skjer uansett, livet som med ett er totalt forandret og som kan forandre seg flere ganger i løpet av en dag, eller jeg som hele tiden forandrer meg og aldri kan bli den samme igjen.

Jeg lengtet så jeg holdt på å sprenges, lengtet etter alt som var for sent

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, eller at jeg gikk glipp av det kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.

Og jeg tenker at jeg kommer til å huske dette, også, i lang tid eller for alltid. De våte øynene, det bunnløs-aktige. At det bare er en bagatell, ikke noe å ta alvorlig, at det kommer til å gå over, at det er tusenvis av ting som hender med en tolvåring, men at for henne er alt sammen alt annet enn en bagatell og alltid største alvor. Jeg husker følelsene i den alderen, jeg husker hvor alvorlige og tunge de er, og de forsvinner ikke fort, jeg har dem i meg ennå.

«Jeg var sengevæter til jeg kom i puberteten,» sa han, og smilte. «Hadde jeg ikke blitt forfatter, hadde jeg ikke blitt noe.»

... lærer er noe man blir når man finner ut at man ikke kan bli noe annet.

Hvor utrolig utilgjengelige følelsene hans er for meg, og hvor utrolig tilgjengelige mine følelser er for ham. Og hvor interessert jeg er i hans utilgjengelige følelser, og hvor uinteressert han er i mine blottlagte.

Jeg trodde egentlig det var omvendt, at jenter var mer sårbare enn gutter. Men da jeg tenkte på nevøene mine, virket de temmelig utilnærmelige, lukkede. Og Ulrik. Nei, ikke Ulrik. Han var så åpen. Han vill gi meg hele verden. En slags skjev tullegange over løvdekket slette, det ene beinet på parkdressen glidd over støvelen, et lønneblad, større en hodet hans, det skulle jeg få. Han ga meg steiner, smågodtdingser, tegninger, fortalte meg hva læreren hadde sagt, hva han hadde lekt med kompisen, hva han hadde lært om Pluto, Merkur, at han klødde i rumpa