Bokelskere.no

Han siktet til en julesang fra stereoanlegget, "Hei tomtegubber, ta i ring".
"En liten stund vi lever her," sa pappa. "Det varer så kort. Og alt det besværet. All den møyen".

Livet er fullt av små misforståelser, av ufrivillige fornærmelser.

Av og til kan det vanvittig meningsløse og samtidig tilsynelatende så voldsomt meningsfulle gjøre meg redd langt inn i ryggmargen.

Jeg er så lykkelig. Jeg er så lykkelig, men samtidig som om jeg akkurat nå fikk hodet over vannet; at nå har jeg det bra, bedre enn dette kan det ikke bli, det kan bare bli verre.

Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, eller at jeg gikk glipp av det kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.

Legg aldri en flik av ditt liv i hendene på denne mannen! Men jeg har allerede lagt alt som er verdt noe, i hendene på ham, veltet det over. Nei, ikke tenk sånn, det er en overdrivelse. Ikke tenk sånn.

Så legger jeg på. Bak persiennene ligger parken med bjørketrærne i knopp, bak bjørketrærne ligger verden åpen, den åpner seg, alt jeg ønsker meg, kan gå i oppfyllelse, et enkelt grep en utskiftning av livet. Bare bytte det ut. Ut, og så inn. Ingenting binder meg til Øystein, ingenting. Livmoren min er ren og tom, det er fire måneder siden spontanaborten. Jeg tenker på klærne mine i skapet, toalettsakene på badet og bøkene rundt omkring, rasket sammen på en halvtime, jeg tenker på boligvisningene og budrundene, og hvor utrolig heldig det er, alt som har hendt og ikke hendt. Vi har ikke engang boliglån sammen. Jeg har faktisk ikke møtt faren hans. Møblene mine står i uthuset hos mamma og pappa, jeg har ikke så mange.

Vi kjører gjennom tørt landskap, bort fra sjøen og bort fra palmene, leire, sand, stein. Igjen og igjen begynne på nytt, bygge opp mitt eget, skape et liv, presse betydning inn i ting, kaffe om morgenen, ensomme kvelder med hovedfagsoppgaven, venner, gå ut og drikke øl, på kino, det samme livet igjen og igjen fra bunnen av, til jeg glemmer lengselen etter den ene følelsen som ingenting kan konkurrere med, følelsen av å hengi seg fullstendig til lidenskapen, eller til den følelsen demper seg, litt.

Jeg kjenner sorg, i alt over alt. Jeg skjønner at jeg ikke har noen framtid med Roar, men jeg tror ikke jeg har noen god framtid uten ham heller.

Det er som om han gjør det han gjør med meg, mot sin vilje. Han liksom drukner, forsvinner, i hjelpeløshet og anger og fortvilelse, følelser som tross sin styrke aldri kan måle seg med lidenskapen, de taper gang på gang for den sterkeste følelsen, den eneste følelsen som teller her i livet.