Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Men det er likevel øynene vi ser på ikke sant? Det var der vi fant den andre personen, og fremdeles finner den. De samme øynene som var i det samme hodet da vi for første gang traff hverandre, lå med hverandre, giftet oss, var på bryllupsreise, tok opp felles lån, handlet, laget mat og reiste på ferie, elsket hverandre og fikk barn sammen. Og de samme da vi skilte oss.
Margaret pleier å si at det finnes to typer kvinner; de med tydelig omriss, og de som antyder mysterier. Og at dette er det første en mann sanser og det første som tiltrekker ham, eller ikke. Noen menn trekkes mot den ene typen, noen til den andre.
Have you noticed how, when you talk to someone like a solicitor, after a while you stop sounding like yourself and end up sounding like them?
Historien som utspiller seg foran nesen vår skulle være den klareste, likevel er det den som går fortest i oppløsning for oss. Vi lever i tiden, den binder oss og definerer oss, og tiden skal jo måle historien, ikke sant? Men dersom vi ikke kan forstå tid, ikke kan fatte dens mysterier av takt og bevegelse, hvilken sjanse har vi da med historien - selv vår egen lille, personlige, stort sett udokumenterte bit av den?
Det siste er ikke noe jeg faktisk har sett, men det du ender med å huske er ikke alltid det samme som du har vært vitne til.
I had wanted life not to bother me too much, and had succeeded - and how pitiful that was
I had wanted life not to bother me too much, and had succeeded - and how pitiful that was.
He had a better mind and a more rigorous temperament than me; he thought logically and then acted on the conclusion of logical thought. Whereas most of us, I suspect, do the opposite: we make an instinctive decision, then build up an infrastructure of reasoning to justify it. And call the result common sense.
I was someone who had gone out with the daughter of Mrs Sarah Ford (deceased) for a period of about a year, who had been patronised by her husband, loftily scrutinised by her son, and manipulated by her daughter. Painful for me at the time, but hardly requiring the subsequent maternal apology of five hundred pounds.
We listen to what people say, we read what they write - that's our evidence, that's our corroboration. But if the face contradicts the speaker's words, we interrogate the face. A shifty look in the eye, a rising blush, the uncontrollable twitch of a face muscle - and then we know. We recognise the hypocrisy or the false claim, and the truth stands evident before us.