Bokelskere.no

Alt er nytt og ingenting er som før, det bare ligner.

Etterpå, når vi står på kirketrappa, jeg rødmer over å kysse offentlig og samtidig er så full av endorfiner at munnvikene har vanskeligheter med å smette tilbake til sin opprinnelige plass, kjenner jeg på det at ja-et mitt, det lille ordet på to bokstaver som i dette tilfelle rommer så mye, kostet meg så lite. Rynkene rundt øynene feirer gleden over å si ja til noe så stort og samtidig mene det, den type glede en bare kan oppleve der det er fravær av tvil.

Rart å sitte i bilen utenfor og vite at der inne venter alle på meg. Har tatt på seg sine fineste antrekk og sprayet godlukt i halsgropa. Gleda seg. De skal høre meg si ja til et stort og viktig valg, det mest betydningsfulle jeg har tatt. Ingen andre beslutninger i mitt liv skal proklameres foran en forsamling på samme måte som denne.

Da jeg var liten, syntes jeg det var vanskelig å vite hvor gården stoppa og pappa begynte, de var på et vis det samme. Levde i et gjensidig avhengighetsforhold hvor pappa ga bort arbeidskraft og fikk mat tilbake. Mat som ble omdannet til energi, som igjen resulterte i flere krefter å bruke på gården - en ordning som virka like ubrytelig som vannets kretsløp eller månens bane rundt jorda.

Kornåkrene brer seg utover, kjemper om plassen med bolighus, idrettsanlegg, butikker og industribygg. Den mektigste motstanderen, E6-en, er i ferd med å få overtaket. Nå danner den et stort, sammenhengende sår i landskapet, veien kaster seg hit og dit, som et flokete kaos av ledninger. En veistubb her, ei rundkjøring der, provisoriske løsninger for å få trafikken til å flyte, mens maskinene jobber med å forvandle den frodige åkerjorda til flat asfalt.

Da var det nesten så lufta var laget av et tynt lag glass. En kunne bare hevet neven og banka forsiktig ut i ingenting, og den ville ramla ned på bakken i knuste skår.

Og da hjertet sviktet han som 73-åring, husker jeg at jeg tenkte det kunne skyldes at det var blitt for trangt om plassen der inne.

Akkurat nå trenger jeg å være et sted der lufta får nok plass.

Jeg visste om alle hans dårlige sider, og han visste om mine. Hadde tilpassa oss hverandres vaner og personlighet, som et lappeteppe som består av ulike farger og mønstre, men likevel henger sammen og utgjør en ufravikelig enhet.

På innsida åpenbarer det seg et helt eget samfunn som det ikke går an å distansere seg fra. Jeg elsker det. Seksåringer som stolt viser fram ei løsna mjølketann, sjenerte barn som danser med full innlevelse når det settes på musikk, små mennesker i ekstase over at de får lære om dinosaurer, eller fordi de klarer å stave et nytt og vanskelig ord - fine øyeblikk serveres på samlebånd.