Bokelskere.no

I min verden fantes ikke tilgivelse, ikke engang for ofrene.

De prøvde å gjøre meg til en sammenhengende person, men de ante ikke hva de ville sette sammen, hva de hadde satt i gang.

Jeg måtte lære henne tidlig at alt kunne skje, at det beste man kunne gjøre, var å koble seg fra hjertet sitt og kroppen sin, da kunne man klare seg fint. Til slutt ville hun være som meg, trygg, fordi hun aldri kunne bli mer ødelagt enn hun allerede var. Og da kunne ingen skade henne.

Jeg ville aller helst bli hatet og foraktet, det krevde ingenting. Fryktet var også fint, beundret også, man fikk fortsatt være i fred. Elsket? Hvorfor skulle jeg ville det? Det ville kreve at jeg ble en slags person. Og hvordan ble man det? Jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne.

Vil du snakke om det? sa hun.
Nei, sa jeg.
Jeg vil ikke snakke. Jeg er ikke en som har vondt. Jeg er ikke en som mister kontrollen. Vær så snill. Tro på meg. Jeg er ikke liten patetisk svak hjelpeløs, en som bare knekker under vekten av en annen. Jeg lover, jeg lover, jeg lover.

De sa om depresjonen at det var som blekk i et vannglass, det svarte tok over, men jeg var ikke redd for det som var svart. Det passet meg. Men solnedganger, kirsebærtrær, nyklipt gress, speilblank sjø, det var ikke til å holde ut. Jeg syntes for godt i lyset.

Som barn samlet jeg på små glimt av lykke.

Jeg har lyst til å dø, sa jeg, fordi jeg har minner i kroppen og tanker som ikke er til å holde ut. Jeg veier femti kilo, dette får ikke plass i meg.

Jeg skulle vise dem at jeg var akkurat som de trodde, bare verre. At jeg kunne ødelegge meg bedre enn noen andre hadde gjort.

Men akkurat som meg, hadde hun måttet være voksen som barn, og var lenge et barn som voksen.